Lumaltok – rock fra tåka

Fire unge gutter har en drøm om å bli rockestjerner. De sitter på rommet og lytter til The Doors, Jimi Hendrix’ riff, og drømmer seg bort med Pink Floyd’s The Dark Side Of The Moon. De skjønner ikke tekstene, men musikken treffer dem i sjela. Lumaltok blir til.

Tekst: Ingrid Fadnes

Foto: Fabio Nascimento

Lumaltok er to ord satt sammen. Lumal er jord og tok betyr tåke. De to ordene satt sammen er en spesifikk beskrivelse av en type tåke som oppstår i jorda og kryper nedover fjellene og inn i dalsøkkene. For dem som har oppholdt seg i høylandet i delstaten Chiapas i Mexico, er nettopp denne tåka kjent. Den er kald, mystisk og introvert, akkurat som oss selv, mener de fire unge guttene i rockebandet Lumaltok fra grenda Zinacantán i Chiapas. Å spille rock i grenda er noe utenom det vanlige. Her i høylandsområdene er det keyboard og marimba som gjelder, og på dansegolvet er det stort sett cumbias og corridos. Når Lumaltok i tillegg synger på sitt morsmål, tsotsil, bryter de med tradisjoner og tabuer langt utenfor sin egen grend.

Rock på tsotsil – et opprør?
Gruppa Lumaltok består av Zanate på vokal og gitar, Checko på bass, Moy på trommer og Diego på gitar. Alle født og oppvokst i Zinacantán, hvor de fleste livnærer seg av å dyrke blomster som selges på markedet i nabobyen San Cristóbal de las Casas. De møtes hver ettermiddag i øvingslokalene, et lite rom i huset til foreldrene til Zanate, hvor de forbereder seg intenst til den fjerde plata som skal spilles inn i studio om et par uker.

– Bandet dannet vi etter å ha hørt på musikk i mange år. Sjangrene som fanget oss, var blues, rock og psykedelisk musikk, og det var åpenbart at det var dette vi selv ville spille. Vi tenkte aldri over at det å synge på tsotsil skulle være noe spesielt. Dette er vårt morsmål, det vi bruker til daglig og det vi best utrykker oss på, forteller låtskriver og bassist Checko.

Likevel er det ikke vanlig å høre rock på urfolkspråk i Mexico. Landet er kjent utad som spansktalende, et resultat av kolonitida, men innenfor landets grenser finnes det 68 registrerte levende språk. Det vil si språk som er i bruk, men som likevel lever med trusselen om å forsvinne. For Lumaltok har det å bruke morsmålet sitt blitt en måte å revitalisere språket på.

– Musikk handler om å koble av, drømme seg bort, og ta en pause fra livet. Når vi spiller roper publikum på tsotsil, de synger med på et språk de ikke forstår, men likevel så gjør de på en måte det. Musikk har evnen til å transendere, nå fram på en annen måte og vekke interesse. I dag vil mange besøke Zinancantán, se hvor vi kommer fra og forstå mer om hvem vi er, sier vokalist Zanate.

Inframundo – verden mellom det levende og det døde
Zanate og Checko er låtskriverne i bandet, og lettere beskjedent mener de at tekstene deres er enkle og at det ikke er så farlig om folk ikke forstår akkurat hva det er de synger. Så spør jeg om låta «Inframundo». Tittelen fanger oppmerksomheten fordi det er lett å trekke parallellene til mayafolkets kosmovisjon og de imponerende pyramidene det er mulig å besøke i

Chiapas i dag. I en av de mest kjente, Palenque, et område forlatt før spanjolenes ankomst, kan man gå inn i tunneler kjent som «inframundo», en slags verden mellom det levende og det døde. Checko går inn i en lang forklaring om hva teksten han har skrevet handler om.

– Inframundo er en verden vi bare kan se for oss. Det handler om å gå inn i dine egne drømmer om denne verdenen, møte det ukjente og bli kjent med det som er annerledes. Det er en verden det er vanskelig å gå inn i fordi den har andre normer enn det du er vant til, men likevel kan du konfrontere den og finne deg selv i den. Selv om den verdenen er annerledes, kanskje dominert av hvite og høye mennesker, så trenger du ikke å endre deg selv, dine tradisjoner eller hva du vil. Egentlig så er vi alle fra det samme stedet, og vi er på vei til det samme. Til inframundo.

Ja, så enkel kan teksten være…

Flaggermusens mørke natt
Etter åtte år i øvingslokaler, og med tre plater ugitt og den fjerde på vei, har Lumaltok etablert seg som et populært band lokalt, men også nasjonalt har de fått gjennomslag for musikken sin. Det er ingen selvfølge, den historiske undertrykkelsen av urfolk tatt i betraktning. I dag spiller de så og si hver helg i den koloniale turistbyen byen San Cristóbal de las Casas. Selve hovedsetet for de spanske koloniherrene, og i nyere tid, styrt av deres etterkommere, «coletos».

– Det er ikke mer enn 30 år siden urfolk ikke fikk lov til å gå på fortauene eller sette seg på benkene i sentrum av San Cristóbal. Mye endret seg etter zapatistene gikk til opprør i 1994.

Den 1. januar 1994 bråvåknet Mexico, halvveis i bakrus etter tradisjonell nyttårsfeiring, til væpnende og maskekledde urfolk. De hadde i morgengryet tatt over fem kommunehus i delstaten Chiapas. Urfolket gjorde seg til kjenne som zapatisthæren for Nasjonal Frigjøring, EZLN, eller bare zapatistene. Kravene var klare og i sin første offentlige kunngjøring, kjent som den første erklæringen fra Lacandónjungelen, synliggjorde de flertallet av delstatens befolkning: urfolk. De som har levd undertrykt og marginalisert i det de kalte en 500 år lang natt.

Natta som begynte i 1492, da de første spanjolene satte sin fot på det amerikanske kontinentet. Fra de skogkledde områdene og høylandet i delstaten tok urfolk opp kampen mot årelang undertrykkelse og utbytting. – Nok er nok, sa de, og krevde å bli sett. Et av slagordene kjent fra 1994 er «vi som tok på oss masker for å bli sett». I dag er urfolk synlige på gata i San Cristóbal, på benkene og i parken, og kledd i sine tradisjonelle drakter går de på fortauet. Likevel er det langt igjen før alle vil akseptere fire unge gutter, ikledd sine tradisjonelle pok’u’ul, som spiller i en kommer-siell sjanger med tekster på tsotsil.

– Zinacantán, eller «sots’leb» på tsotsil, betyr flaggermusens hjem. Draktene vi bruker er fra Zinacantán, og viser hvor vi kommer fra og hvilken historie vi har. For menn er skjorta rett, mens for kvinnene er den satt på skrå, litt lik vingene til en flaggermus. Vi bruker alltid pok’u’ul når vi spiller, og her i grenda er det et vanlig plagg som holder oss varme når Lumaltok kommer med kulda. Det er klart vi møter mange rare blikk, men selv om rasismen er tydeligst utenfor grenda, er det også motstand innad. Vi ble kalt djevelens barn av folk her da vi starta for åtte år siden.

Pok’u’ul er i dag dekorert med fargerike blomster. Et bilde på Zinacantán som i dag lever av å dyrke og å selge blomster. Tidligere var drakten andre farger og lengre tilbake i tid var den hvit. Tidene endrer seg, tradisjonene også, men likevel er vi de samme, mener de fire guttene i Lumaltok.

– Den verden vi står ovenfor i dag er annerledes enn den var for våre foreldre og besteforeldre. Vi endrer oss, på tross av at vi vet hvor vi kommer fra. Vi er ungdommer som spiller rock, bruker vår drakt, og vi synger på tsotsil, men vi kan kommunisere bra på spansk. Vi møter også rasisme, men på en annen måte enn våre forfedre. Dermed er også vår kamp annerledes, men likevel den samme.

Psicodelic Pox
Lumaltek kaller musikken sin for psicodelic pox. En sjanger de selv har navngitt.

– Psicodelic fordi vi er sterkt påvirka av den psykedeliske musikken fra 1960- og 70-tallet. Vi liker også å se på oss selv som «los locochones», de litt gærne, i form av at vi ønsker å slippe oss fri med musikken. Det er som et fritt fall, du må la deg falle, rive med, flyte inn i det, for å kjenne selve potensialet i musikken. Pox er en lokal drikk som lages på fermentert mais i urfolksgrendene i hele Chiapas, forteller Zenate.

Det sies at pox varmer og samler hjerter, men det er også en sterk advarsel mot for høyt inntak. Effekten av pox kan være hallusinasjoner.

Guttene humrer og bekrefter at pox kan være «en trip» – men man må ikke glemme at pox er en del av tradisjonen i hele Chiapas, og det er felles for mange urfolksgrender. Ved å ta med pox i navnet vil vi vise at vi lager musikk for alle grendene, ikke bare for tsotsil-folket, understreker de. Og vi er skingrende og rå, akkurat som poxen, gliser de.

Noe av årsaken til at de har valgt å sette et eget navn på musikken de lager, er også at de ikke vil havne i båsen «urfolks-rock» eller «tsotsil-rock». Det finnes flere band som lager musikk og synger på urfolksspråk, og de ønsker mangfoldet velkommen, men en generaliserende merkelapp vil de ikke ha.

– Vi vil at folk skal lytte til musikken vår slik den er, ikke slik det er bestemt eller forutinntatt at den skal være. Publikummet vårt er variert, og det finnes ikke en «typisk» Lumaltok-fan. Det er viktig for oss at vi kan spille på alle slags scener, store som små, og at alle, samme hvem du er, kan la deg slippe løs og fri i musikken vår.

Lekil Kuxlejal – Frihet
«Det gode liv» er en definisjon av utvikling bygd på uttrykket «sumak kawsay», opprinnelig fra Sør-Amerika. Uttrykket ønsker å si noe om hvordan vi kan utvikle og realisere våre idealer og våre verdige liv på jorda. Sumak kawsay er direkte knytta til Moder Jord eller Pachamama, og går lengre enn vår vestlige forståelse av «bærekraftig utvikling». Dette begrepet har dukket opp i både klima- og utviklingsdebatten de siste ti-femten årene, og er blitt analysert av akademikere verden over.

Maya-folket og maya-språkene har sin oversettelse av sumak kawsay; lekil kuxlejal.

For Zanate, Diego, Moy og Checko betyr det gode liv, eller lekil kuxlejal, frihet. Og det er musikken som gir dem denne friheten. Til å la deg falle, åpne opp en dør, gå inn i det ukjente og likevel vite hvem du er og hvor du kommer fra.