Nyanser av tilhørighet
Priya Bains har skrevet en diktsamling om å forsøke å tilhøre ens slekt og politiske historie. Diktene veksler mellom konfliktene som kan oppstå i en familie og politiske hendelser sentrert rundt kampen for en separatistisk sikh-stat i India.
Av Rita Paramalingam
Priya Bains, født i Trondheim i 1995, er aktuell med diktsamlingen Med restene av mine hender. Hun har skriveutdanning fra Skrivekunstakademiet i Bergen og Forfatterskolen i København. Hun har foreldre fra Punjab i India, og studerer for tiden filosofi, politikk og økonomi ved Universitet i Oslo. Hun er kritikkredaktør i det feministiske tidsskriftet FETT og medredaktør i ABHIVYAKTI, et nytt tverrkunstnerisk magasin som lages av personer med minoritetsbakgrunn, og hvor inntektene går til Black Lives Matter-bevegelsen. Med restene av mine hender er Bains første bok. Samora Forum tar en prat med henne i Oslo dagen etter at diktsamlingen er lansert.
Bains har skrevet lenge. Med restene av mine hender begynte å ta form for to år siden, mens hun gikk på Forfatterskolen i København. Hun skrev 10-12 sider som hun skjønte kunne bli en bok.
– Det skjer iblant, forteller hun, en plutselig inspirasjon, noe som faller ned fra himmelen, nesten som gudegitt. En følelse av å ha funnet stoffet sitt. Tematikken ligger åpenbart nær livet mitt, kanskje det var derfor det var lettere å føle at jeg hadde fått nok stoff til en bok.
Traumene
Boka handler om konkrete traumer, blant annet traumer rundt familie som svikter, selvmord og politiske konflikter. Du har skrevet om mange temaer. Det virker som om det har vært nødvendig å skrive om alle disse temaene samtidig?
– Jeg har vært opptatt av tvetydighet og flertydighet, og at ting er mangefasetterte og aldri er bare én ting. Det handler nok om en interesse og en frykt for å skrive noe som er entydig. Det er ikke sånn at du stemmer Trump og derfor er ond, eller at du er fattig og derfor unnskyldt. Svaret ligger et sted imellom. I boka kommer karakterene med utsagn på egne premisser og forteller derfor forskjellige ting.
Bains forteller at hun tidlig ble fascinert av å skrive på en måte som minner om et korverk.
– Det er noe veldig deilig ved å skrive med utgangspunkt i flere stemmer, fordi du kan bytte stemme når du står fast et sted, og fordi du kan utdype i det uendelige. Jeg tenker selv at boka handler mye om historiefortelling, og at formen bærer preg av det.
Tilhørighet
Boka består av åtte deler med respektive titler. Det hele starter med «Mynter av gull, papegøyetunge», som poeten beskriver som en rasende tordentale eller en form for forbannelse. En familie er sint over å ha blitt sveket.
– Sviket er å gi avkall på tilhørighet i familien. Det var en veldig intuitiv avgjørelse å ha med denne delen først. Det risser opp en konflikt som mange kjenner til, enten ved erfaring eller fordi de kjenner foreldre som har flytta hit eller andre steder i verden. Resten av boka kan leses som en slags nyansering av konflikten som risses opp i første del.
Tilhørighet er et tema som går igjen i boka, og som poeten også snakker mye om. Hun skriver om tilhørighet til en familie, men også tilhørigheten til et folk, og om politiske konflikter.
– Jeg har vært veldig opptatt av tilhørighet. Det er et eksistensielt spørsmål; hva vil det å si at man tilhører andre folk, å være en del av familie – hva skylder man hverandre? I den delen som handler om Punjab, et område hvor det har vært en separatistbevegelse, behandles også som et spørsmål om tilhørighet. Hva ligger i kravet om en egen stat?
Politikk
Bokas syvende del, «Grensene som blir trukket», består av dikt basert på undersøkelser forfatteren har gjort om India og sikhene.
– Jeg har vært opptatt av hvordan migrasjon har påvirket folkene i boka. Jeg er opptatt av årsakene til hvorfor folk migrerer, og hva det vil si å si å komme fra et land med massevis av traumer, og hva som skjer med de traumene når man flytter til en helt annen kultur og et helt annet språk, og blir stilt mange krav til.
Du skriver om gamle hendelser, men også hendelser i nyere tid, som det pågående jordbruksopprøret. Alt du skriver om kjennes nært, men likevel fjernt. I tillegg er det ikke dokumentarisk, og heller ikke kronologisk.
– Den dialogiske formen gjør at folk kan snakke om det de vil fra den tiden de har tilgang til. Noen kan snakke om 40-tallet hvis de levde da, og de som lever nå kan snakke om jordbruksopprøret.
Du er åpenbart opptatt av samfunnet rundt deg.
– Jeg bryr meg om migrasjon, og hvordan vi snakker om innvandring og på hvem sine premisser vi snakker om innvandring. Denne boka er et direkte produkt av den interessen. I samtalen vi har om innvandring og integrering, snakker man gjerne fra mottakerlandets perspektiv, mens jeg er opptatt av å snakke fra et annet ståsted, et som er mer ambivalent.
– Tror ikke jeg forsto spørsmålet helt sånn da vi snakket, så jeg svarer i hvert fall mer på hva jeg tenker at integrering innebærer generelt, og ikke satt opp mot at sikhene behandles på en spesifikk måte i India kontra i Norge, det er ikke noe jeg føler jeg har nok innsikt i til å ta stilling til.
Sikhene i India er en minoritet som blir utsatt for undertrykkelse av majoriteten. Det gjelder også mange andre folk som flytter til Norge, fra ulike land. Hvordan kan det være å rømme fra undertrykkelse og komme til Norge hvor det er forventet at man blir integrert?
– Det er jo mye vold i det, å forlange det av noen. Det er kanskje enda mer sorgfullt. Og ambivalent. Og noe som kan gjøre en rasende. Og etter hvert blir det kanskje bare et vilkår. Når man flytter til et annet sted så stilles det et krav om å være takknemlig. Det handler igjen om tilhørighet, har man krav på ulike ting når man er fra et sted? Det er et eksistensielt spørsmål som vi mennesker fyller med mening. Hva vil det å si for en etnisk norsk person å være fra Norge? Hva skylder man landet sitt? Skylder man landet sitt noe som helst? Dette er store ting som er vanskelig å ha bare én mening om.
Foto: Abirami Logendran / Samora Forum
