Sinnsutvidende antologi

De fleste bøker er som en liten nasjonalstat: Bundet til ett område, ett språk, en kultur, ett verdensbilde. Seismographic Sounds: Visions of a New World er nesten som en hel verden: Grenseløs, flerspråklig, flerkulturell, boblende av ulike perspektiver.

Tekst: Endre Dalen

Theresa Beyer, Thomas Burkhalter og Hannes Liechti har med Seismographic Sounds: Visions of a New World samlet og redigert materiale fra 250 musikere, bloggere, skribenter, akademikere og andre fra 50 land. Redaktørene er journalister, (etno)musikologer og kulturarbeidere aktive i nettverket Norient. Nettverket jobber med å orientere og desorientere lesere, lyttere og betraktere gjennom en rekke medier, som nettsiden norient.com. Seismographic Sounds er resultatet av tolv års arbeid, reiser og oppsøkende virksomhet til byer som Karachi, Beirut, Kairo og Accra.

Artistene er med på å bestemme
Måten Norient jobber på kan kanskje kalles artistsourcing – redaktørene har spurt artistene de kjenner til om å sende inn sine favoritter av musikkvideoer fra sine respektive hjemland. Thomas Burkhalter skriver også i innledningen at de i noen tilfeller har spurt musikere om hvem som er de beste musikkjournalistene i landet. Noen av disse har så blitt tatt med i boka. Burkhalter stiller også spørsmålstegn ved om det kanskje er mer fruktbart med en multilingvistisk tilnærming? For dem som ikke kan annet enn engelsk, er selvfølgelig det at mange artikler står på tysk, og noen få på fransk, spansk eller italiensk, i beste fall irriterende. Det er selvfølgelig også litt for eurosentrisk, til å kunne kalles globalt.

Boka er delt inn i seks kapitler: Money, Loneliness, War, Exotica, Desire og Belonging. Redaktørene har plukket ut 24 musikkvideoer som diskuteres av kritikere, kuratorer, professorer, eller hva de måtte være, i korte analytiske tekster, hvor skribentene tar for seg det visuelle så vel som det musikalske innholdet. Det er å anbefale at du ser alle disse videoklippene, en etter en, mens du leser boka.

Bredt spenn av artister
Musikken til videoklippene er laget av et svært mangfoldig knippe artister: Fra den belgisk-rwandiske superstjernen Stromaes «Formidable», som gjennom en iscenesatt skandale omgjort til musikkvideo har nådd svimlende 138 millioner visninger på YouTube; komiker og rapper Ali Gul Pirs «Kholo BC», som med stygt språk kritiserte myndighetene i Pakistan, som i over tre år og inntil ganske nylig forbød YouTube; FOKN Bois som med videoen BRKN LNGWJZ (Broken Languages) utfordret det som er av konvensjoner om religion, klasse og etnisitet i Ghana. I samme slengen gjorde de pidginrap til kanskje det første virkelig nye rapsråket å regne med siden old school hiphop-heltene The Treacherous Three’s «The New Rap Language» fra 1980.

Det er ikke lett å si om det er tilfeldig at alle artistene som her er nevnt er rappere, men boka handler likevel langt i fra kun om rap. Heavy metal fra Indonesia og norteno- og bandamusikk fra Mexico er to av mange musikksjangre som er representert. Elektronisk klubbmusikk og eksperimentell elektronika er likevel gjengangeren, hvis man absolutt skal dele dette opp i sjangre. Det at rap er en del av pakka er i noen tilfeller sekundært, da språket det rappes på ofte er en barriere.

Det er også korte essays innimellom, om blant annet exotica i sørafrikansk house, ensomhet gjenspeilet gjennom ekkoeffekten i dubstep-produsenten Burials musikk, nye mikrosjangre som vaporwave og seapunk, intervjuer og artikler om kjønnsroller i nye afrobeats av Yemi Alade og Temi Dollface. De sistnevnte er to ganske ulike artister fra den ekspanderende nigerianske musikkscenen.

Spekket med perspektiver
Boka er ellers spekket med grafisk kunst, tegneserie-ruter, fotoserier, enkeltfoto og sitater fra alle mulige personligheter, disse er alt fra én setning til en hel side lange. Sitatene inkluderer sangtekster og utsagn klippet fra intervjuer – de fleste DJ-er, representanter for soveromsplateselskaper, forfattere eller artister med en forkjærlighet for global musikk. Legg merke til at jeg, og for så vidt også forfatterne selv, prøver å unngå betegnelsen verdensmusikk. Det er meningsløst å kalle den i stor grad hypermoderne musikken som Seismographic Sounds tar for seg for verdensmusikk – en musikksjanger som oppsto på 1980-tallet for å beskrive eldgammel tradisjonsmusikk, gjerne i møte med andre tradisjoner eller popmusikk.

Selv kjente jeg på forhånd til musikken til om lag en tredjedel av de tjuefire artistene som utgjør grunnstammen i boka. Stadig vekk vil du likevel kjenne igjen navn på artister når du blar gjennom. Selv om dette ikke er en bok du trenger å lese fra perm til perm, anbefales det at du gjør nettopp det. Boka har et enormt overskudd med kreative vinklinger på den musikalske diskursen. Du oppdager musikk du aldri ville kunnet forestille deg, hvis du sjekker ut noen av disse artistene.

Dypere forståelse
Det er et par av essayene og intervjuene som gir en dypere forståelse av kultur og musikk som helhet. Særlig opplysende er multikunstner og researcher Sandeep Bhagwati, som med sitt to og en halv sides essay presenterer idéen om såkalte native aliens. I «On Native Aliens» beskriver han hvordan han som en native alien oppfatter verden:

«The more streets, dinners or customs we learn to navigate with native intuitive ease, the more each of them becomes an implicit critique of all the others–they mutually invalidate each other’s nativist claims to exclusive devotion». Han beskriver også hvordan dette enkelt kan overføres til musikkens verden: «A musical nativist can (…) be as intolerant towards other music’s as a political nativist can be towards immigrants – whether what they prefer is commercial, classical or seemingly groundbreaking avant-garde sound.»

Klarhet i begrepsjungelen?
Intervjuet med Martin Stokes, som innleder kapittelet «Exotica», skaper litt mer klarhet mellom de overlappende konseptene eksotifisering, primitivisme, etnosentrisme, orientalisme, kolonialisme og det uoversettelige engelske ordet «othering». I et spørsmål fra Burkhalter om det eksotiske er på vei til å forsvinne, svarer Stokes:

«The banality and ubiquity of «the exotic» hugely complicates this, tying us into massive corporate and surveillance systems. But one mustn’t be deterred. The alternative is, for many people these days, at least in Western Europe, a hatred of cultural difference. A love for cultural difference is, in this context, by far the lesser evil».

Vi er alle flerkulturelle nå
Stokes har forsket på musikk fra Midtøsten i over tretti år, og noen av utspillene i intervjuet minner litt om et foredrag Simon Reynolds holdt på Off The Page for noen år siden, gjengitt som essayet «We’re All David Toop Now» i The Wire Magazine. Her tar Reynolds for seg hvordan man i dag gjennom internett har tilgang til et svimlende mangfold av musikk det tidligere ville tatt en livstid å samle sammen. Mange av platene og bøkene den legendariske, soniske eventyreren og kritikeren David Toop refererte til i sine første bøker, ble regnet som umulige å få tak i. Det vil si inntil om lag midtveis i den interaktive og sosiale revolusjonen som vi nå går gjennom.

Identitet, kjønn og legning
Seismographic Sounds har også sine svakheter. For eksempel virker kapittelet kalt «Desire» tidvis noe forhastet. Den verdenskjente r&b/soul-sangeren Frank Ocean blir urettmessig fremstilt som en rapper, i en ellers kul «round up», med sitater fra hiphop-artister med skeive tekster.

Kapittelet tar opp mange problemstillinger knyttet til kjønn og legning. Det er synd at teksten «Booty dance mit der Königin», av medredaktør Theresa Beyer, kun står på tysk. Artikkelen virker som den tar for seg New Orleans’ bounce-kulturens forhold til kvinnesyn – på godt og vondt. «The Power of Pleasure» av Petra R. Rivera-Rideau nyanserer det feministiske synet på den mye omtalte seksuelt utfordrende dansen «twerking» – i denne sammenhengen kalt «wining» og «perreando». Hvorfor skal ikke dansen potensielt kunne være frigjørende fremfor undertrykkende? Spesielt i Karibien og Latin-Amerika, hvor kvinners seksualitet ofte har blitt utnyttet og blitt regnet som konsumerbart: «She (reggatonstjernen Ivy Queen, red.anm.) makes room for all women to enjoy their sexuality, desire, and love of dancing, while claiming ownership of their own bodies,» skriver Rivera-Rideau.

Ikke et komplett overblikk
Jeg kunne holdt på i evigheter med å trekke fram passasjer fra Seismographic Sounds, men faktum er at uansett hvor mye man skriver, vil man aldri gi et komplett bilde av denne boka. Igjen vil heller ikke boka i seg selv fullt og helt ut være i stand til å gi et overblikk over den virkeligheten den gjenspeiler.

De uendelige musikkformene og andre kunstuttrykkene som eksisterer i dag er i konstant forandring, og blir bare mer og mer komplekse for hver nye artist/produsent som skaper seg et navn i undergrunnen. Mange av soveromsprodusentene, -sangerne og -rapperne i Seismographic Sounds er også fremtidens popstjerner. Enkelte er kanskje allerede kjent for millioner av mennesker i sin del av verden, og venter i tålmodighet på å utvide sitt publikum til nye demografier og regioner, kanskje særlig i Vesten.

Theresa Beyer, Thomas Burkhalter og Hannes Liechti
Seismographic Sounds: Visions of a New World
Norient Sounds