Hvorfor lar vestlige journalister seg bli brukt som propagandaverktøy av IS? Er IS i grunn en eksistensiell trussel? Hva går IS, propaganda rettet mot unge kvinner ut på?

Av Mohamed Abdi

Journalist og nyhetsanker Mah-Rukh Ali har skrevet en bok om terrororganisasjonen IS, en bok som gir en god innføring. I «Trusselen fra IS» tar Ali for seg IS’ politiske, ideologiske og religiøse forankring. Hun ser særlig på kvinners rolle i det såkalte kalifatet til IS. Det mest interessante med Alis bok er at hun ikke skyr det å kritisere kolleger i media og hvordan de indirekte lar seg utnytte av IS’ propagandaverktøy.

«IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter.» Disse to setningene som Ali serverer leseren i begynnelsen av boken, viser at IS ikke er en hvilken som helst terrororganisasjon, men den rikeste og en av de mest skruppelløse i vår tid. Ifølge Global Terrorism Index er den nigerianske terrororganisasjonen Boko Haram den eneste terrororganisasjonen som drepte flere mennesker enn IS i 2014.

Etter at IS tok kontrollen over Iraks nest største by, Mosul, i juli 2014, kom denne brutale og imperialistiske terrororganisasjonen i vestlig medias søkelys. Overtakelsen av Mosul var ifølge den amerikanske professoren John Mueller «et rent lykketreff». Det vil si, den irakiske hæren rømte byen og overlot dermed sivilbefolkningens skjebne i IS’ brutale hender, noe som særlig gikk ut over den kristne minoriteten.

På tross av dette «lykketreffet» er det de færreste som betviler at IS er en maktfaktor og regional trussel i Midtøsten og Nord-Afrika. Det siste terrorangrepet i Paris viser også at IS utgjør en trussel mot vanlige europeere. Det er ikke lengre bare irakere og syrere som frykter (og flykter fra) IS’ terror og barbari, det gjelder også mange i Europa og resten av Vesten.

Den middelmådige ekstremisten
Abu Musab al-Zarqawi er et navn som sjeldent blir nevnt i dagens debatt om islamistisk ekstremisme og terrorisme. For et tiår siden var det annerledes. Abu Musab al-Zarqawi er på sett og vis den ideologiske faren til IS. Det som skiller IS fra al-Qaeda er al-Zarqawi. Al-Zarqawi var tidlig i sitt liv definisjonen av middelmådighet. «Zarqawi var ikke god i noe, og gjorde seg aldri spesielt bemerket de tidlige årene. Ikke var han skoleflink, ikke var han atletisk. Det var i det hele tatt ikke mye vakkert ved ham.» Men al-Zarqawi ble til et menneske som vokste opp til å bli en fryktet og kjent terrorist. I 2006 ble han drept av amerikanere.

Tidlig på 2000-tallet og i starten av Irak-krigen var al-Zarqawi en del av al-Qaeda. Men han var ambisiøs, og havnet i konflikt med Al Qaedas lederskap (Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri), til dels på grunn av at han angrep andre muslimer og var drevet av et sterkt hat mot sjiamuslimer. Dette var noe Al Qaeda på den tiden ikke fokuserte på. For å forstå IS så må man forstå mannen al-Zarqawi, ifølge Mah-Rukh Ali. «Alt det grusomme og bestialske som IS senere skulle utføre, hadde sin første kime hos Zarqawi. Mange av IS’ tilhengere skulle være slike som ham. Halvkriminelle og rotløse – uten mål, uten mening.»

For å forstå IS, så må man også ha satt seg inn i Irak-krigen. Lederskapet i IS består av tidligere offiserer i Saddam Husseins irakiske hær som ble oppløst av amerikanere i 2007. En betydelig andel av disse offiserene er tidligere etterretningsoffiserer. Dette forklarer ikke hele suksessen til IS. Det vil si suksess i den forstand at de har erobret landareal på størrelse med Storbritannia, og med 8 millioner innbyggere.

I tillegg er det et faktum at de er organisatorisk velfungerende, sammenlignet med andre terrororganisasjoner. Det tredje punktet som forklarer IS’ forhistorie er: Camp Bucca. Dette var et amerikansk-styrt fengsel for irakere som tilhørte Saddam Husseins regime. I dag er Camp Bucca kjent som «Akademiet» for IS-medlemmer og deres sympatisører. Ali skriver at dette «Akademiet» var en gavepakke for nåværende IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi. Det vil si da han i 2004 ble tatt til fange av amerikanerne.

IS-propaganda
En vanlig halvsannhet som folk farer rundt med er at IS’ fremste rekrutteringsverktøy er sosiale medier. Ali prøver å nyansere dette her. Ja, det er riktig at IS er bredt til stede i sosiale medier. Dette gjelder særlig Twitter. «IS har egne folk verden over som hjelper til med å spre deres propaganda på Twitter. Faktisk er det antatt at IS og dens sympatisører hver dag tvitrer hele 90 000 ganger.» Men radikaliseringsprosessen finner også sted på andre arenaer, og i en god del tilfeller offline. Det er vanlig at IS rekrutterer unge som er rotløse, lider av identitetskrise og føler seg marginalisert og sosialt ekskludert. Dette kan finne sted på samlinger hos en eller annen. Men også via sosiale medier som Skype og andre chatte-tjenester.

IS bruker flittig referanser fra vestlig popkultur og gaming for å nå fram til vestlige sympatisører og potensielle medlemmer. Et eksempel er videospillet «Call of Duty». IS spiller på eventyrlysten og rotløsheten som mange unge har. Det er også slik at IS bruker islamske terminologier og referanser i sitt propagandamateriale. Men ulikt hva en del i Vesten innbiller seg, er dette instrumentelt, og handler ikke først og fremst om at IS er en terrororganisasjon med islamsk forankring.

Ali anser det som et problem at vestlig media ikke er mer forsiktig med å gi IS den PR de ønsker. «Sosiale medier får ofte skylden for IS’ omfattende spredning av propaganda, men gruppen bruker kun sosiale medier som et springbrett for å nå frem i konvensjonelle medier, som tv, radio og aviser. (…) Målet for IS er derfor å få mest mulig oppmerksomhet i de konvensjonelle mediene.» Noe som skjer hver eneste gang en trusselvideo eller halshuggingsvideo blir vist og analysert i konvensjonelle medier. Ifølge Ali er det også medias rolle å bekjempe IS. «Å bekjempe IS er journalistenes jobb, og mediene må bruke sin kunnskap til å plukke deres selvoppnevnte stat fra hverandre.»

Kvinnens rolle i kalifatet
Flere tusen unge menn har reist fra Vesten for å bli med i IS. Dette har vekket mye debatt. Men det som blir viet lite oppmerksomhet, er det faktum at unge kvinner har reist fra Vesten for å bli med IS. Antallet er langt lavere enn for unge menn. Men hva er det som driver unge kvinner til å reise fra likestilte og frie samfunn for å bli annenrangs borgere i en såkalt stat? En såkalt stat som er «opprettet av menn, for menn, for å tilfredsstille menn som er besatt av våpen, drap og tortur, og som har en trang til å voldta og misbruke kvinner og barn.»

I denne delen av boken konfronterer Ali IS-propagandaen som har vært med å lokke unge kvinner til IS-kontrollerte byer som Raqqa. IS-propaganda framstiller kvinnen som en viktig brikke i oppbyggingen av det såkalte kalifatet, altså det IS ser på som det perfekte islamske samfunnet. Men i virkeligheten er situasjonen annerledes. IS deler kvinner i to grupper: de troende og de ikke-troende. Yezidi-jenter og kvinner som ifølge IS er ikke-troende, blir bokstavelig talt solgt som sexslaver på markedsplassene i IS-kontrollerte byer i Syria. De muslimske, og dermed ifølge IS troende, kvinnene på sin side, blir brukt som hjemmeværende slaver. IS-propaganda om at kvinner er viktige for å føde den neste generasjonen av krigere er et skalkeskjul. Det handler egentlig om å tilfredsstille egne sadistiske lyster.

Det er ifølge Ali merkelig at en organisasjon som har kontroll over flere millioner mennesker er opptatt av befolkningsvekst (jevnfør: kvinner skal være fødemaskiner). Men mye av denne propagandaens suksess kan forklares ut ifra IS-jentenes romantisering av den såkalte staten: «IS-jentene i Syria idealiserer samfunnet de lever i via sosiale medier. De deler av bilder av alt fra lik og halshugginger til mer trivielle bilder av matretter, søte kattunger og vakre solnedganger. De stiller hverandre spørsmål om matoppskrifter, trening og hårprodukter.»

Mah-Rukh Ali har med denne boken gitt oss mer innsikt i hva IS er. Det er en apokalyptisk wannabe-stat. Hvordan man skal bekjempe IS handler ikke bare om å bekjempe dem militært, men også det at man ikke skal akseptere deres verdensbilde. Det å stå fast på at de ikke skal utrydde det de kaller for gråsonen. Den hvor alle vi moderate mennesker, muslimer så vel som ikke-muslimer, befinner oss i. Verden er ikke svart/hvit som IS ønsker å framstille den. Det viktigste å huske på er det som menneskehetens historie viser oss: Ingen ekstrem og totalitær ideologi varer evig. IS er ikke unntaket, men regelen. IS vil før eller senere bli bekjempet og forsvinne fra jordas overflate.