I boka «Between The World And Me» stiller Ta-Nehisi Coates flere spørsmål enn han eller sønnen noen gang vil være i stand til å finne svaret på. Noen tror de er hvite, andre blir definert som svarte.

Av Endre Dalen

– Selv om jeg ikke er noen religiøs mann, eller rettere sagt ikke er en kirkegjenger, har jeg som alle andre svarte amerikanere kommet fra kirken. – Den svarte kirken, den hvite kirken var stengt for oss. Jeg kan derfor bruke et bilde fra min kulturarv og si at du og jeg, som aldri har møttes på jorden, allikevel har truffet hverandre i helvete. Dette var ordene James Baldwin brukte i sitt brev til den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu i 1985, gjengitt i Samora nr. 6 1988.

Fortsatt aktuelt
Hvorfor gjenta dette i 2015? Jo, fordi temaet er minst like relevant i dag. Ta-Nehisi Coates er en svart, ikke-religiøs, amerikansk mann, dypt inspirert av James Baldwins essays «The Fire Next Time». Tidligere i år kom resultatet av denne inspirasjonen i form av boka «Between The World And Me», hvor Coates skriver et langt brev til sin 15 år gamle sønn.

De fleste bøker er skrevet i tredje-person (han/hun), noen i førsteperson (jeg), mens få er skrevet i andreperson (du). Andreperson er som regel et slags brev, til en bestemt person. Hvis du ser på litteraturhistorien viser det seg riktignok at andreperson også kan fungere annerledes som i Italo Calvinos oppfinnsomme postmoderne klassiker «If On A Winters Night A Traveller» (1979). Her er leseren helten som søker etter en bok, men som igjen og igjen ender opp med en ny fortelling, grunnet trykkfeil, piratkopier eller bøker med lik tittel. Forfatteren brukte bokas plott som et påskudd for å skrive en bok med mange innledningskapitler.

Bestselger og kritikerfavoritt
Brevet i «Between The World And Me» er særlig inspirert av det første essayet i Baldwins «The Fire Next Time», som er et brev til Baldwins nevø. Førstnevnte har blitt en New York Times-bestselger og er allerede regnet som en av de beste bøkene så langt i år av amerikanske kritikere. De siste årene har han vært fast spaltist for The Atlantic, hvor han både har tatt livet av myter, som i artikkelen «There Is No Post-Racial America», og bidratt til å minske kløften mellom hiphopgenerasjonen og borgerrettighetsgenerasjonen, gjennom bruk av smarte ordspill, sitater og referanser.

Det at en afroamerikansk forfatter har slått så godt an blant litt bredere lesergrupper er en sjelden begivenhet. Så hvorfor skjer dette nå? Bokas bakteppe er såkalt «racial profiling», rasisme mot svarte mennesker i møte med myndighetenes kontroll. Coates trekker linjene fra tiden før borgerkrigen til dagens situasjon, med drapene på Trayvon Martin, Mike Brown og Eric Garner. Samtidig bruker Coates selv begrepet kun en gang i løpet av «Between The World And Me».

Inspirasjonen
En annen grunn til Coates’ suksess kan være at han tilhører en generasjon vokst opp med hiphop. Dermed når han et mye bredere publikum. Gjennom boka siterer han rappere som Nas, Ice Cube og Big Boi og han skriver om Biggie Smalls og Ghostface Killah. Hiphop og hiphopskribenter var også noe av inspirasjonen hans da han begynte å skrive: «Writers Greg Tate, Chairman Mao, dream hampton intuitively understood, to analyze our art, our world».

Tre generasjoner
Coates starter boka med å fortelle om hvor han kommer fra, både gjennom sitater fra forfattere og poeter som Richard Wright og Sonia Sanchez og gjennom brevet til sønnen, som er selve brødteksten i boka. Den litterære interessen har han åpenbart arvet fra sin far, Paul Coates, som var Black Panther-medlem og undergrunnsforlegger av afroamerikansk litteratur. «Between The World And Me» er i utgangspunktet intet mer enn en oppfølger til «The Beautiful Struggle: A Memoir» (2009). Her tar Coates for seg det spesielle forholdet til faren, som jobbet på Howarduniversitetet slik at barna kunne få gratis undervisning.

Mekka
Howard, på folkemunne kalt «The Mecca», er også åsted for første kapittel i boka og er stedet Coates fant likesinnede og etter hvert kjærligheten. Howard i Washington DC var USAs første afroamerikanske universitet (grunnlagt i 1867), og har utdannet flere av de viktigste svarte intellektuelle, fra Zora Neale Hurston til Sterling Brown og Toni Morrison. Spesielt Malcolm X fremstår som en helt for Coates, på tross av Coates’ ateistiske overbevisning. Han likte hans ærlighet: «I liked Malcom because Malcolm never lied, unlike the schools and their facade of morality, unlike the streets and their bravado, unlike the world of dreamers».

Malcolm X’ ærlighet er også noe Coates har tatt med seg inn i «Between The World And Me». Uansett om han formidler kjærlighet, empati, sorg eller sinne er det illustrerende at han ikke tilslører følelsene. Dette er et brev til alle svarte 15-åringer der ute, selv om de fleste leserne sannsynligvis er mye eldre enn som så.

All makt, null ansvar
I andre kapittel forteller Coates om da sønnen ble født, og om politidrapet på Prince Carmen Jones i 2000. Prince var en bekjent av Coates fra Howard som ble skutt fordi han, ifølge politimannen som var eneste vitne, skulle ha prøvd å kjøre på politimannen: «This Officer, given maximum power, bore minimum responsibility».

Coates holder samtidig systemet ansvarlig for at det like gjerne kunne vært ham selv som ble drept av det samme systemet. En måned tidligere var også han blitt stoppet. Etter flere hundre år med slavehandel og folkemord på urfolk, bærer fortsatt USA sterkt preg av systematisk undertrykking og rasisme : «I knew that Prince was not killed by a single officer so much as he was murdered by his country and all the fears that have marked it from birth.»

Siste kapittel begynner med dette sitatet:

«And have brought humanity to the edge of oblivion: because they think they are white».
James Baldwin

Gjennomgående i boka snakker Coates om «The One Drop Rule»: At dersom du slekter på en svart person så er du svart og ikke halvt, kvart eller eventuelt en åttendedel hvit. På samme måte snakker han om «The people who think they are white». Det er helt klart en vesentlig sammenheng mellom «The One Drop Rule» og fenomenet at noen tror de er hvite. Baldwin er inne på denne sammenhengen i essayet «On Being White And Other Lies»: «It is a terrible paradox, but those who believed they could control and define black people divested themselves of the power to control and define themselves».

En lang tradisjon
Mitt inntrykk er at «Between The World And Me», bygger på en lang afroamerikansk litterær tradisjon. Afroamerikansk ikke bare fordi forfatterne er svarte amerikanere, men fordi de omhandler temaet rasisme. Enten det er sakprosa, poesi eller prosa, går det en linje fra W.E.B. Dubois «The Souls of Black Folks», via Langston Hughes «I Too Am America», Chester Himes «If He Hollers Let Him Go» og til klassikerne av Ellison, Reed og Baldwin. Poenget er at du ikke nødvendigvis trenger å være svart for å skrive afroamerikansk litteratur. Til og med «hvite» forfattere som Adam Mansbach føyer seg i denne rekken, noe som særskilt poengteres i hans roman «Angry Black White Boy».

Drømmere er det Coates kaller de, i hovedsak, hvite som hensynsløst strekker seg etter den amerikanske drømmen. Dette sitatet hentet fra en av de siste sidene:

«Even the Dreamers – lost in their great reverie – feel it, for it is Billie they reach for in sadness, and Mobb Deep is what they holler in boldness, and Isley they hum in love, and Dre they yell in revelry and Aretha is the last sound they hear before dying. We have made something down here. We have taken the one-drop rules of Dreamers and flipped them. They made us into a race. We made ourselves into a people».

Viktig og velskrevet
Trist å lese om rasisme? Nei, ikke nødvendigvis, selv om «Between The World And Me» ikke alltid er spesielt oppløftende litteratur. Interessant og stimulerende? Ja. Viktig og velskrevet? Ikke minst. Det er også positivt at boka er lest ferdig på noen få timer.