I mars kom det en rapport fra kulturrådet om mangfold og inkludering i kunst- og kulturlivet. Kulturrådet har observert og stilt de riktige spørsmålene, men hva gjør kulturinstitusjonene for å inkludere flere minoriteter i kulturlivet? 

Tekst: Valerie Berger
Foto: Motvind / Maja Wilhite-Hannisdal

På utesteder som Kafe Hærverk og Victoria Nasjonal Jazzscene kan man bli kjent med improjazz og nye navn innen samtidsmusikk og mye, mye mer. Det har vært magisk på konserter og opptredener med Mats Eilertsen Trio, The Necks, Jazzbarna og ikke minst de faglige kveldene med Classic Albums Sundays med Kent Erlend Horne og en rekke personligheter innen musikk. Ikke minst har vi kunnet bli kjent med ny arabisk samtidsmusikk, som mange med arabisk bakgrunn ikke har våget å sjekke ut ennå. Kanskje fordi musikken er smalere og ikke så lett tilgjengelig for dem som er vokst opp med kommersiell arabisk musikk som Haifa Wehbe og Cheb Khaled.

Hvor er mangfoldet på norske jazzscener
Jeg kan huske at jeg har hørt lyden av jazz i yngre dager, men det var ikke før jeg ble litt eldre at det satte sine spor hos meg. Jazz, fortid og nåtid. Jeg kan sitte hjemme hos meg selv og bare lytte. Flere timer i strekk. Og jeg bruker også svært mye tid på å bli inspirert når jeg lytter til musikk. Melodiene, sensitiviteten, energien, intensiteten og de instrumentelle innslagene. Og noe av den inspirasjonen har jeg hentet fra fremragende artister som blant annet er tilknyttet ECM, det tyske selvstendige plateselskapet etablert av Manfred Eicher. Gjennom ECM ble jeg kjent med jazz fra Nord-Afrika, noe som var helt ukjent for meg, men som lenge har hatt et publikum blant søkende lyttere i Europa.

Det fikk meg til å tenke på mangfoldet blant publikum på Oslos jazzscener i dag, og får meg til å stille spørsmål ved om mennesker med minoritetsbakgrunn disponerer og bruker scenene like mye som etnisk norske musikkinteresserte. Det er en myte at konsertscenene er «blendahvite», det dukker stadig opp nye talenter med andre etnisiteter på scenen. Men dog savner jeg mer mangfold og inkludering av minoriteter på kunst- og musikkscenen, uten at det skal være separate scener for det som defineres som det «etniske». Publikum på galleriutstillinger og for eksempel jazzscener er fortsatt dominert av enten folk fra middelklassen eller fra bransjen selv.

«Kulturrådet har observert og stilt de riktige spørsmålene, men hva gjøres for å faktisk rekruttere flere mennesker med ulik etnisk bakgrunn inn på feltet?»

 

Rapport fra Kulturrådet
I mars i år kom rapporten fra Kulturrådet om mangfold og inkludering i kunst og kulturlivet. Et utdrag lyder slik:

«Det opprinnelige mandatet for oppdraget var å se på «i hvilken grad personer med innvandrerbakgrunn (ref. SSBs definisjon) er inkludert og representert i ulike deler av kulturlivet». […] Søket resulterte i 109 relevante publikasjoner. I arbeidet med å vurdere kunnskapens relevans for Kulturrådet, har vi valgt å sortere materialet i tre kategorier: Kunnskap om representasjon av personer med flerkulturell bakgrunn i ulike deler av norsk kunst- og kulturliv; kunnskap om inkludering av personer med flerkulturell bakgrunn i norsk kunst- og kulturliv, og kunnskap om hvilke erfaringer og opplevelser personer med flerkulturell bakgrunn har med det norske kunst- og kulturlivet.»

Kulturrådet har observert og stilt de riktige spørsmålene, men hva gjøres for å faktisk rekruttere flere mennesker med ulik etnisk bakgrunn inn på feltet? Skulle vi oppsøkt flere organisasjoner og skoler? Booket flere artister som representerer de etnisitetene vi har i Norge? Kvotering?

Kvotering er jeg skeptisk til fordi jeg ikke tror kvotering nødvendigvis bidrar til mer inkludering og deltagelse, det kan ha en motsatt effekt. Men oppsøkende virksomhet ville jeg vurdert etter selv å ha erfart og arbeidet på feltet.

Hvordan kommer inkludering og mangfold til uttrykk i rapporten? Rapportforfatterne legger vekt på deltagelse der kunst og kultur skapes, gjennom formidling og bruk. Men hvordan skal man inkludere folk som sjelden deltar på de scenene der mangfoldet mangler? Opplyser vi nok, lurer jeg på. Om kunst og kulturtilbud i dag?

Kulturkonsum bør bli høyere
«Barn og unge som er født med en annen bakgrunn, må føle at samfunnet også er for dem, at kunsten er for dem. Vi må skape et rom for dem», sier Cliff Moustache til Klassekampen, etter å ha blitt tildelt Kulturrådets ærespris. Dramatikeren og teaterregissøren har ikke bare bidratt med å starte opp Nordic Black Theatre, men også vært opptatt av å skape forbilder, og ikke minst å formidle til de unge minoritetene at de fortjener å bli inkludert.

Kulturkonsum blant minoriteter kan bli høyere, men da må vi ha kulturuttrykk på de etablerte institusjonene som er innbydende og inkluderende for alle. Hvem vet? Kanskje vi i fremtiden får samtidsmusikere i Norge med bakgrunn fra Maghreb, som Anouar Brahem og Michel Benita? Og kanskje får vi flere ballettdansere fra sydligere strøk? Fokuset bør i hvert fall være at kunst og kultur styrkes av flere deltagere, og da må vi begynne inkludere og oppsøke nå.

 

Bildetekst: Les Filles de Illighadad på Motvind-festivalen på Victoria – Nasjonal Jazzscene i 2019