Leder av redaktør Endre Dalen:

Uvanlig apropos

I det Samora går inn i sin 40. årgang blir Sumaya Jirde Ali utsatt for noe av den groveste rasistiske hetsen vi har vært vitne til i norsk offentlighet. Særlig i offentlige forum og kommentarfelt. Det tvilsomme nettmagasinet Resett, ved redaktør Helge Lurås har nemlig satt i gang noe mange omtaler som en kampanje som retter seg mot den unge poeten med de store ambisjonene, det heroiske motet og den uslukkelige tørsten etter å utforske nye, og kanskje, helst gamle bøker.

Man kan spørre seg hvor mye unge engasjerte kvinner med minoritetsbak-grunn som Sumaya og Lan Marie Nguyen Berg bør finne seg i. Ytringsfrihet er tydeligvis ikke for hvem som helst skal vi tro Lurås og hans orkehær med nettroll.

I forkant av 8. mars-markeringen ble Sumaya så hetset og truet at hun trakk  seg fra markeringen i Bergen hvor hun skulle holde apell. Hun møtte likevel selvsikkert opp og gjennomførte til rungende applaus. Med denne viljestyrken er Sumaya med på å gi større rom for ytringsfrihet i Norge. Andre nordmenn med minoritetsbakgrunn vil forhåpent-ligvis kunne benytte seg av dette.

Talløse Sumaya-masker dekorerte Youngstorget i Oslo og markeringer i andre byer i 8. mars-toget, trykt opp etter initiativ fra Suzanne Kaluza og PR-byrået Trigger. Sumaya ble gjort om til et ikon alle som kjemper mot rasisme og sexisme kunne identifisere seg med, uansett hvor i det interseksjonelle treet de befinner seg.

Det mest oppsiktsvekkende med Sumaya er at hun deaktiverer alle klisjeer om en svart muslimsk kvinne med hijab.

I forfatterne, poetene og aktivistenes verden skal man lete lenge etter noen som ligner. Hun har riktignok Black Pantheren Assata Shakurs poetiske kraft, feministen og forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies selvsikkerhet, antropologen og folkloristen Zora Neale Hurstons nysgjerrige fremtoning, aktivisten Angela Davis’ retoriske evner, sci-fi-forfatteren Octavia E. Butlers altopp-slukende fantasi og menneskeretts-aktivisten og forfatteren Arundhati Roys viljestyrke til å kritisere sine egne. I likhet med poeten Sonya Sanchez har hennes profane språk vært sjokkerende på en innovativ måte, uvanlig apropos, og kanskje til og med sjokkerende innovativt (ja, fuck Listhaug!).

For å trekke inn en lokal referanse, fra nettserien Skam: Er ikke egentlig Sumaya virkelighetens Sana, bare mye klokere, mer samfunnsengasjert og enda mer munnrapp?

Oppi all dritten Sumaya har gått gjennom i det siste finnes det likevel lysglimt. Hun ble i fjor kåret til årets Bodøværing, vant i januar Zola-prisen og i februar Osloprisen for «Årets stemme» fra Natt&Dag. Og lysere tider skal det bli. Sumaya vil ikke la seg kue av nettrollene:

– Jeg gis ikke plass slik Lurås hevder; jeg tar den – og min høylytte røst må folk venne seg til, for den skal ingen-steds. Den er hjemme, skriver Sumaya i Klassekampen 8. mars.