Krisen handler om flyktningers tilgang til beskyttelse, og om Europas verdier og politikeres ansvarsbevissthet overfor disse. Profilert jurist ber oss forsvare menneskerettighetsprinsippene.

Tekst og foto: Mari K. Linløkken

Frances Webber, profilert britisk advokat på immigrasjons- og asylsaker, er invitert av det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo for å snakke om europeisk asylpolitikk. Hun tar utgangs-punkt i den britiske – som har klare likhetstrekk med den vi ser utvikle seg i andre land, også i Norge.

Ser på seg selv som en outlaw
Hun er en betydelig juridisk kapasitet med mange bøker bak seg.  Hun har 30 års praksis som advokat for asylsøkere og migranter, og er en prinsippfast og utrettelig forsvarer av menneskerettighetene. Nå er hun pensjonert fra advokatyrket, men fortsatt på barrikadene som nestleder for Institute of Race Relations i London – Jeg ser på seg selv mer som en outlaw, sier hun.

Hun er foredragsholder i en sal fylt til siste stol, og vel så det, på Litteraturhuset i Oslo. Juridisk fakultet har lagt foredraget til kveldstid. Her er alle, fra fakultetets dekan og professorer, via asyladvokater og erfarne jurister, til en gruppe ungdommer som er hjemom mellom opphold på Lesbos der de tar imot flyktninger som kommer i gummibåter over fra Tyrkia.

Speilvending av ansvar
– Vi har de siste tiårene sett en speilvending av det å ta juridisk ansvar for behandling av udokumenterte migranter og flyktninger; regjeringer påtar seg mindre og mindre ansvar for sine handlinger mot migranter og flyktninger, mens de som hjelper og yter tjenester overfor dem blir ansvarliggjøres strengere, utsettes for regulering og kontroll, og til og med straffes.

– Hurtigbehandling av asylsøknader uten sikkerhet for at behandlingen er rettferdig; summariske utvisninger; manglende rett til individuell behandling av asylsøknad; manglende eller sterkt avgrenset klagemuligheter; ansatte på EUs «hotspots» i Italia og Hellas som har fått makt til å bruke «rimelig grad av makt» i identifisering og fingeravtrykktaking av flykt-ninger; tolker og politimenn på grensen som avgjør nasjonalitet uten reell kompetanse; innesperring under fengselslignende forhold; bosetting uten rett til preferanser basert på familie, språk eller kultur; kriminalisering av asylsøkere som ankommer uten, eller med falske, dokumenter; dette er noen av de politiske virkemidler vedtatt av EU og Schengenland med henvisning til det de kaller «flyktningkrisen», og som Webber på sin side viser til bryter med forpliktelsene i internasjonal rett og anbefalinger fra internasjonale organer.

Avskrekking ved forarming og militære midler
– I Storbritannia introduseres stadig nye lover som kriminaliserer tjenesteytere og enkeltpersoner for handlinger som ikke burde være ulovlige, men som de pålegges for å effektuere innvandringskontroll. I flere tiår allerede har vi akseptert kriminalisering av transportselskaper som med tog, fly eller bil frakter mennesker uten visum over grenser til land med visumplikt. Vi har akseptert kriminalisering av menneskesmuglere, selv når de handler utfra de beste humanitære motiver. Colleger kan miste retten til åinnrullere utenlandske studenter om de ikke er gode nok til å sjekke oppholds-status. Sykehus, banker, lokale myndigheter, sosialtjeneste og sorenskrivere må sjekke oppholdsstatus før de yter tjenester. På denne måten blir offentlige tjenester, sivilsamfunn og private aktører gjort ansvarlig. Det er et forslag til behandling nå om at bilførere kan stoppes på mistanke om mangel på opphold, og hvis de mangler dokumenter kan bilen konfiskeres.

– Det er innført straff for huseiere som leier ut til udokumenterte migranter, med bot på opptil 37 000 norske kroner pr. beboer, og det er snakk om å innføre straff opp til 5 års fengsel for med vitende vilje å leie ut til udokumenterte. Det er dokumentert at loven har gjort det er vanskeligere for alle migranter å få leie bolig. Utleiere mangler kompetanse på å kontrollere oppholdsstatus, og tar ikke sjansen.

Etter fjorårets økte oppmerksomhet og støtte for flyktningene, vil EU og Schengen-landene nå gjøre dem usynlige igjen. Ved hjelp av militære tiltak skyves de ut av Europa. Mare Nostrum ble avviklet, fordi det å redde mennesker ble sett på som en «pull-factor». Avtalen med Tyrkia er inngått uten å ta ansvaret for resultatet flyktningenes rettigheter. Mens private og det sivile samfunn ansvarliggjøres for utøvelsen av innvandringsskontroll, og straffes med bøter og fengsel, unndrar myndighetene seg sitt ansvar for å følge internasjonal rett og humanitære prinsippene de liker å pynte seg med.

Inspirert av Nansen og Siva
Frances Webber og jeg møtes igjen dagen etter, for en prat og en rusletur i byen. Jeg lurer på hvor hun har dette engasjementet fra, hvor startet det hele?

– Siva inspirerte meg, sier hun, og sikter til den nå 92-årige Sivanandan, som var leder for Institute of Race Relations i London i en mannsalder. – Jeg var aktivist på instituttet på 60-tallet, men Siva kastet meg ut: Han sa; Get out of here! Ta en utdanning og lær deg hvordan systemet fungerer, så kan du være til nytte! Det ble juss og asylrett; hun fikk ilddåpen sin som advokat for tamilske asylsøkere som var i ferd med å bli kastet ut i 1987. De siste ble hentet ut fra flyet de var satt på for å deporteres. – Det gjelder å kjenne og bruke presedens som er skapt allerede, sier Webber, både nasjonalt og i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

– Det blåser en sur vind gjennom gatene denne februardagen, der vi krysser Karl Johan og fortsetter mot Rådhuset, til veggen, med et relieff av Fritjof Nansen i profil og Nansenpasset. – Vi trenger Nansens ånd i dag, sier Frances, som er en stor beundrer av mannen som gjorde det umulige mulig, bringe 450 000 krigsfanger hjem etter verdenskrigen, og lage det første reisedokumentet som gjorde det mulig for flyktninger å krysse grenser.

Krise? Ja – for flyktningene, og for europeiske verdier
At flere sentrale politikere i regjeringspartiene mener at Norge ikke bør ta imot flyktninger fordi Norge er et rikt land, og dermed dyrt, at vi står i en unntakstilstand og ikke minst statsråd Listhaugs begrep «godhetstyranni», reagerer hun på:

– Me oh my. I Nansens hjemland? Skam! Hun ryster oppgitt på hodet. –Vi må spørre oss selv; står vi virkelig i en krisesituasjon, i Europa i dag? Er det vi, som har en krise? Det er flyktningene som opplever krise; en krise av mangel på beskyttelse! Å hjelpe i nærområdene har sine begrensninger og det ene går ikke uten det andre. Se på «nærområdene», se på Libanon; der utgjør flyktningene en femtedel av befolkningen, i Jordan en tiendedel. Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har åpnet dørene for 95 prosent av alle flyktningene fra Syria. Disse landene vil det være rimelig å si står i en vanskelig situasjon. Vi har en krise, men den handler om tilgang til beskyttelse, og en krise for Europas verdier og politikeres ansvarsbevissthet overfor disse.

– Hellas strever, de har i det lengste ikke villet skyve folk tilbake, eller stenge grensene. Grensene klarer de å vokte, men mot fiender, ikke flyktninger, som er mennesker som trenger hjelp. På de greske øyene er kapasiteten sprengt. Når døde vaskes i land, finnes knapt rutiner eller ressurser for å identifisere de døde, lete opp og varsle pårørende. Det er ikke plass til å begrave de døde.

– I Norge, eller i Storbritannia, burde en skamme seg for å kalle dette en unntakstilstand.

Kaldt i Oslo, kaldt i verden
Snart er vi ved neste mål, Akershusstranda, der 532 norske jøder den 26. november i 1942 ble sendt med skipet Donau til tilintetgjørelsen. Der står det noen rustne stoler uten stolsete på en pistrete trekant klemt inn mellom den massive festningsmuren og gata, et minnesmerke over de til sammen 772 menneskene som ved hjelp av det norske statspolitiet ble deportert til dødsleirene uten annen grunn enn at de var jøder. Frances synes plassen og de rustne stolene, utført av kunstneren Anthony Gormley, er «appropriate» for det minnesmerket symboliserer; ufølsomhet og ubarmhjertighet. Det er kaldt i Oslo, og det er en kald verden. Mennesker med varmt hjerte og kaldt hode kjemper i sur motvind.

Vi avslutter på Operaens isbrekant, med utsikt mot «Danskebåten», et transportmiddel som hvilken dag som helst tar mennesker på fornøyelsestur; trygt, rimelig, og svært komfortabelt, over grensen til et annet land.  Med mindre du er på flukt og mangler visum, selvfølgelig.

Frances Webbers foredrag kan ses i sin helhet på:

https://morgenbladet.no/hendelse/flyktingekrisen-og-kampen-om-europas-sjel