Krig – et selvpålagt oppdrag

Hva kan soldater og regjeringer som kriger i andre land lære av Muhammad Ali?

Tekst: Khalid Salimi

Hver gang jeg vender tilbake til Oslo etter et opphold andre steder, har jeg for vane å gå gjennom avisbunken som har ligget og hopet seg opp. Jeg blar gjennom en etter en. Sakene som har slått meg mest de siste månedene, er mantraet fra politikere med makt om å føre krig i Syria.

Plutselig er det blitt helt normalt å snakke om å delta i krig som «et oppdrag». Det gir oss ingen samvittighetskvaler, men med stolthet i stemmen kalles det «et oppdrag». Det tok vi på oss, også i Afghanistan. Afghanerne gjorde aldri noe vondt mot oss, men vi hoppet inn i noen andres krig mot afghanerne. Da Irak ble invadert som følge av skjulte, økonomiske motiver, diktet vi til og med opp «masseødeleggelsesvåpen» og ble med på «oppdraget». Så var det Libya sin tur…

Vi har tatt på oss «oppdraget» med å drepe folk som aldri har gjort oss noe vondt. Så blar jeg videre gjennom avisene fra 3. juni da Muhammad Ali døde, og husker en av hans kommentarer fra mange, mange år tilbake. Den kunne like gjerne vært rettet mot de som ytrer dagens krigsmantra, men falt da han måtte stille i retten etter å ha nektet militærtjeneste i Vietnam: «Man, I ain’t got no quarrel with them Viet Cong. No Viet Cong ever called me nigger». (fritt oversatt: «Jeg ha’kke noe uoppgjort med de der viet cong. Ingen viet cong har noen gang kalt meg nigger.»)

Oppdraget andre den gangen aksepterte, nektet Ali å være med på. Ikke bare av samvittighetshensyn, men som følge av en moralsk overbevisning. Jeg undrer; kommer Muhammad Ali til å bli husket for dette? Det bør han. Eller vil han bli husket for å ha blitt fratatt verdensmestertittelen (som konsekvens av sin millitærnekting) midt inne i et ungt, aktivt idrettsliv? Det også. Eller vil han bli husket for at han var størst? En global idrettsmann lenge før en stor del av verden hadde tilgang til TV.

I alle verdenshjørner ble han kjent som motstander. Ikke bare mot Liston, eller Foreman eller en annen idrettsmann – men for motstand mot verdens mektigste rettssystem. Han ble størst i alt; i sin stil, i sin skjønnhet, i ringen og som en enda større mann utenfor ringen. Helt usammenlignbar.

Han vil bli husket for alt dette, men mest av alt for den rollen han påtok seg – eller som han fikk – da han ble Muhammad Ali.

Spørsmålet er ikke om han var født svart, for det var han. Men hva gjorde han med det å være svart? Det første er du. Det andre gjør du som et bevisst valg. Muhammad Ali, etter min oppfatning, kommer til å bli mest husket for hva han gjorde med «å være svart»-  på det tidspunktet i historien da han gjorde sin entré.

Å føre en protest mot samfunnet, mot dets mangel på respekt og den brutale og skamløse undertrykkingen av svarte, gjorde Rosa Parks og andre i sin tid på en fabelaktig måte. Samtidig fortsetter kampen for like rettigheter: Fra Martin L. King til dagen i dag. Muhammad Ali entret historien da den sivile borgerrettighetskampen allerede hadde kjempet seg igjennom den aller verste fasen, og det var nødvendig å fortsette kampen med andre metoder, andre midler.

«Jeg er den største!” ropte han. Bekreftende stemmer kom fra alle verdens hjørner. Disse stemmene la til: «du er også den vakreste!». Han fleiper med motstanderen og folk tar det som underholdning: «I murdered a rock, injured a stone, hospitalised a brick: I’m so mean I make medicine sick». Han synger i ringen, han snakker i rytmer. Muhammad Ali bidro til og med til å gi et verdig bilde av en idrett som ellers er ytterst brutal.  Muhammad Ali entret historien på et tidspunkt det var et voldsomt behov for å vise den verdighet svarte fortjente. Det var bare han på det tidspunktet som kunne gjøre det.

Han møtte ydmykelse i retten, men gjorde den til sin seier. Han tapte en kamp, men verden sa fortsatt at han var størst. Han ga folk glede over å være svart.

Det var på et tidspunkt da de svartes lange marsj trengte en pustepause, før de kunne kjempe videre. Og han gjorde det med eleganse.