Spoler rap tilbake til begynnelsen

Tekst: Endre Dalen
Foto: Cato Lauvli

I Full Sirkel: Raphistorier – Fra ghettoen til bygda – og tilbake forteller Jørgen Nordeng historien om rap fra underdogenes perspektiv. Boka er en omfattende historie om amerikansk rap – frem til 1996.

Jørg1, Joddski, Han Far – Jørgen Nordeng har mange navn og enda flere interesser. Han yter en nær universell respekt blant samtidige rap-kollegaer, som Vinni, Lars Vaular og Cast, som en av de aller beste til å rappe på norsk. Og siden Tungtvann, rapgruppa som var de første som fikk rap på norsk til å rulle, har han alltid rappa på feit Nordlands-dialekt. Med klubbkonseptet Raggabalder har Jørgen sammen med Jan Steigen også fått utløp for en annen interesse; jamaicansk dancehall. Denne brede musikalske interessen, som også inkluderer thrash metal og roots reggae, er der kritikeren og musikkjournalisten Jørgen Nordeng kommer inn i bildet.

Faren Kjell, som selv er musikkjournalist, er nok en viktig brikke i dette spillet. Da Jørgen rundt 1984 opplevde breaking under et besøk i Oslo, var det ingen vei tilbake. I hvert fall ikke da han kom hjem til Ørnes rett utenfor Bodø og oppdaget at faren allerede hadde rapmusikk i platesamlinga. I dag, nesten 20 år etter at Tungtvann ble til, er tiden endelig inne for en virkelig gjennomarbeidet bok om amerikansk rap – skrevet på norsk. Jørgen var pokker meg først der også! Oral Bee, Gatas Parlament og Øyvind Holen har riktignok alle publisert bøker om norsk rap, og Kontur Forlag har publisert flere bøker om graffiti samt en norsk oversettelse av Nelson Georges Hip Hop Amerika. Men Full sirkel er kanskje mer ambisiøs enn alle disse til sammen.

«På 1990-tallet så flirte musikkanmelderne av gangsta rap. Det kom i skyggen av musikk med et såkalt budskap.»

Fra rap til bok – og tilbake?
I boka tar Jørgen for seg 21 av sine favorittplater i fyldige, rikt illustrerte essays. Alt fra album til samleplater og tolvtommersingler er inkludert. Old school-pionérer, som Kutis Blow, Newcleus, Egyptian Lover, Double Dee & Steinski og T La Rock, er de man først møter i den kronologisk oppbygde boka. Gjennom disse artistene forteller Jørgen historien om rap, og man får også med noe om sampling, som er essensielt i det meste av musikken her. I kapittelet om Schoolly D kommer vi til kjernen av hva det meste av resten handler om; gangsta rap. Passende nok var Schoolly D, som universelt blir regnet som den første gangsta-rapperen, også blant de første Jørgen som 7-åring begynte å høre på. Just-Ice, som både jobbet med KRS-One og electroprodusenten Kurtis Mantronik, er den siste rapperen fra 1980-tallet i boka, og legger premissene for mye av gangstarapen som følger.

Men Full sirkel forteller et helhetlig bilde av rap, og de han ikke hadde plass til i essayene har han likevel inkludert i det han kaller Bonus Beats, mellom kapitlene. Her får man faktainformasjon om artister som ligner dem som er omtalt i kapittelet før. I form minner dette om den klassiske Ego Trip’s Book Of Rap Lists fra 1999, som dokumenterte hiphop- og rapmusikk gjennom lister. Her fikk man nerdete anekdoter, tullelister og inside-informasjon fra noen av rapmusikkens fremste formidlere. Jørgens «Bonus Beats» komplementerer passende nok Ego Trip’s. Mange av de samme artistene er med, men det er svært mange tips om undervurderte klassikere i Jørgens bok, som neppe er med i Ego Trip’s.

– Dette er jo min biotop, sier Jørgen om strekningen mellom Youngstorget og Café Sara. Og han er nok ikke alene om det i rapmiljøet. Det skal godt gjøres å ikke møte en Oslo-rapper, hvis du befinner deg i området mer enn et kvarter. Det er da også på Café Sara Samora har møtt Jørgen for å snakke om boka.

Vil fortelle underdogenes historie
Hva har du lagt vekt på i utvalget av album i «Full sirkel»?

– En ting er at jeg vil trekke fram de som ikke har fått den respekten eller kommersielle suksessen som de burde hatt. Jeg kunne lett skrevet om Run DMC og De La Soul, for eksempel, men det har blitt gjort av veldig mange. Det jeg ville var å trekke frem artister som var minst like viktige som disse, uten at man nødvendigvis kjente til dem. Det er ikke meningen at du skal vite hvem alle disse er, for da er du enten meg, Tommy Tee eller Don Martin, eller noe sånt, sier Jørgen Nordeng.

Jørgen har brukt tre år på å reise rundt i USA, skrive og ferdiggjøre boka. Det er flere dogmer involvert, historien om rap stopper for eksempel brått i 1996, med Lost Boyz-albumet Legal Drug Money. Noe annet er at han bestemte seg for at han ikke bare skulle snakke med alle rapperne som er inkludert med essays, men attpåtil helst besøke dem i deres egne bydeler, og i hvert fall besøke hjemstedene deres, hvis han bare hadde snakket på telefon. Uansett hvor tøffe nabolag det var.

– Ett krav jeg satte var at jeg kun skulle inkludere artister fra steder som jeg besøkte: San Francisco Bay Area-området, Los Angeles, Philadelphia og New York. Men samtidig ville jeg dekke fremveksten av rap på disse plassene på en mangslungen måte. Det tredje er at jeg ville dekke 1980-tallsmusikken, som er i ferd med å forsvinne fra den kollektive bevisst-heten. Det fjerde er at jeg ville fokusere på rapperne fra Vestkysten og Bay Area-området rundt San Francisco, som er veldig undervurdert. Spesielt gangsta rap ville jeg ta seriøst.

«Rappin’ 4 Tay som har sittet inne og følt det politiske systemet på kroppen, sier kanskje mer om samfunnet enn en eller annen politisk rapper som kanskje ikke vet hvordan systemet fungerer en gang. »

Koblingen mellom Bodø og Bay Area
Seks av rapperne er fra Bay Area/San Francisco-området. Hvorfor er denne delen av USA så underkjent når det gjelder rap? Føler du en relasjon, siden du er vokst opp et lite sted selv, selv om proporsjonene er ganske annerledes? Er Bodø Norges Vallejo eller Oakland?

– I Bodø var jo de fleste DJ-er. Ingen i crewet Felony Force var rappere til å begynne med, det var først senere noen av dem begynte å rappe. Derfor hørte de oftere på vestkystrap og sørstatsrap fordi det var dansbare beats det handlet om. Avstanden mellom Bay Area og Los Angeles er bare noen timer med bil, men de fra Bay Area føler seg som evige underdogs. De gjorde også nesten alltid alt selv, noe Too Short, som ble rik på å selge kassetter ut av bagasjerommet, er et eksempel på.

– Et par kapitler som ikke kom med, er de jeg lagde om The Coup og Mac Mall. Der kommer noe av dualiteten i Bay Area fram. Tupac, som også opprinnelig var fra Bay Area, var gangsta i det ene øyeblikket og snakket om sosiale forskjeller i det neste. Når de rappet «fuck the police» i Bay Area, så var det med en sterkere politisk undertone, siden disse gjerne var barn av Black Panthers selv.

– Det albumet jeg helst skulle hatt med, er av Mac Mall. Hvis Bay Area er et eksempel på et overproduktivt område, så er Vallejo det ekstreme eksempelet inni der igjen. Mange av de viktigste rapperne i verden kommer fra en bitteliten by på størrelse med Tromsø i Bay Area. Mac Mall, Mac Dre og E-40 og alle som er relatert til disse kommer fra Vallejo.

Et kunstig skille
Forfatteren har mange meninger om rap, og spesielt musikkanmelderne i Norge på 90-tallet har lav stjerne hos Jørgen. Også den yngre generasjonen, som ofte syntes gangsta rap ble for politisk ukorrekt og for kommersielt, får gjennomgå. Men Jørgen selv har alltid hørt på et bredt spekter av rap selv. Noen av de beste kapitlene i boka handler om mer alternative rappere fra vestkysten som Del The Funky Homosapien og Freestyle Fellowship. Disse ble sett på som en motpol til gangstarappere som 415, Spice 1 og Above The Law – ofte kalt «left coast», fordi de var til venstre på kartet, men også fordi de gjerne hadde mer venstrevridde idéer og representerte et annerledes uttrykk – såkalt «left field».

– Det er bedre nå som det har blitt mer normalt, men på 1990-tallet så flirte musikkanmelderne av gangsta rap. Det kom i skyggen av musikk med et såkalt budskap. Vi kan ikke sitte og velge hva som er innafor og ikke innafor av amerikansk rap her i Norge. Dette er rappere som lever en helt annen virkelighet enn oss. Folk her har valgt ut rap med et budskap som de kan stå inne for.

– Vi her i Norge skapte på en måte et kunstig skille – mellom gangsta rap og conscious rap – De La Soul, Too Short, Slick Rick og N.W.A. turnerte for eksempel sammen. Først hørte jeg mest på såkalt conscious og old school rap, men da jeg flytta fra Ørnes til Bodø fikk jeg øynene opp for gangsta rap, siden det var det folk i miljøet der hørte på. Jeg hadde dermed litt av begge deler, noe veldig få hadde på 1990-tallet. Den gangen var det som regel enten – eller.

«UGK som var fra Texas ble sett på som provinsielt, ignorant og mindreverdig i forhold til det som kom fra New York og til dels Los Angeles.»

Gangsta rap – political by accident?
Er egentlig gangsta rap «political by accident» i måten den portretterer filleproletariatet – halliker, horer, dopselgere, gjengmedlemmer og andre kriminelle – på?

–  South Central Cartel, for eksempel, ser på seg selv som en politisk enhet. De forteller jo historier fra virkeligheten. Men dette er et dilemma som jeg har valgt å ikke forholde meg så mye til, selv om jeg er inne på det i kapittelet om Kool G Rap. Der er det snakk om folk som havner i den kriminelle underverden fordi de må. Folk som har kommet til senere har for det meste glamorisert det. Gangsta rap er en snøball som har begynt å rulle. Rappin’ 4 Tay som har sittet inne og følt det politiske systemet på kroppen, sier kanskje mer om samfunnet enn en eller annen politisk rapper som kanskje ikke vet hvordan systemet fungerer en gang.

– Mange på 1990-tallet hørte jo bare på New York-rap, og etterhvert kom backpacker-rap med Rawkus som det største flaggskipet. UGK, for eksempel, som Kyrre Krunk introduserte meg for i 1995, var det så godt som ingen andre i Norge som hørte på. UGK som var fra Texas ble sett på som provinsielt, ignorant og mindreverdig i forhold til det som kom fra New York og til dels Los Angeles. Noe har åpenbart skjedd. I USA var det jo også sånn at folk fra New York så ned på alle andre, men fra midten av 1990-tallet forandret det seg, da mye mer musikk fra andre deler av USA fikk respekt.

– Her, derimot, lagde vi vår egen versjon av hva som var hiphop. Men nå som musikken har blitt mer tilgjengelig via internett, og historiene har blitt lettere å oppspore, har all musikken fra hele USA blitt mer akseptert.

Jørgen Nordeng
«Full Sirkel: Raphistorier – Fra ghettoen til bygda – og tilbake»
Fagkonsulenter: Øyvind Holen og Martin Bjørnersen
Cappelen Damm 2017