Vi må bygge moderne bevegelser
Organisering handler fortsatt om faktiske organisasjoner som jobber mot faktiske mål. «Hashtags bygger ikke noen bevegelse. Det er det folk som gjør,» skriver Alicia Garza, en av grunnleggerne av Black Lives Matter-bevegelsen, i en ny bok.
Av Keeanga-Yamahtta Taylor
Hva hvis våre ledere var like redde for å skuffe svarte mennesker som de er for å skuffe lobbyister, banker og andre markedsaktører?» skriver Alicia Garza i The Purpose of Power: How We Come Together When We Fall Apart. Skaperen av slagordet BLM og medstifter av Black Lives Matter Global Network lanserte boka i fjor høst, mens Black Lives Matter-bevegelsen nådde sitt høydepunkt og politisk uro preget USA og verden forøvrig.
Garza har vært en organisator i mer enn tjue år, og boka trekker på erfaringene hennes fra et stort antall grasrotkamper. Hun ble født i Oakland i 1981, har bodd mesteparten av livet i Nord-California, og var allerede aktiv i kampen mot gentrifisering og politibrutalitet da Oscar Grant III ble drept av Bay Area metropolitiet første nyttårsdag i 2009, et par kvartaler unna hjemmet hennes.
Garzas bok handler ikke først og fremst om Black Lives Matter, det globale nettverket og organisasjonen, og heller ikke om bevegelsen som har gjort frasen til hovedslagordet sitt. Det reflekterer en spenning som er til å ta og føle på, om bevegelsens opprinnelse og stiftere, over hvem som er kreditert og hvem som er utelatt. Garza krever med rette anerkjennelse for rollen hun selv, sammen med Patrisse Cullors og Opal Tometi, har spilt i det å sette aktivister rundt omkring i USA i kontakt med hverandre og trekke internasjonal oppmerksomhet mot krisen den rasistiske politivolden i USA har skapt, men målet hennes strekker seg ut over kampen mot politivold eller til og med mot rettsvesenet.
Hun er først og fremst interessert i de store spørsmålene, om hvordan å bevege seg videre fra det å delta i protester og mobilisering, til å oppnå politisk makt, som er nødvendig for å skape grunnleggende endringer i forholdene for fattige, svarte arbeiderklassesamfunn. Dette er for Garza større enn Black Lives Matter: det er i realiteten et krav om en annen type samfunn.
Innledningsvis i boka gir hun en overraskende diskusjon om framveksten av den konservative høyresida og den politiske konsolideringen gjennom Ronald Reagans to påfølgende presidentperioder. Dette er en kritisk kontekst for dem som sammenligner dagens bølge av de svartes motstandskamp med borgerrettsbevegelsen. Til og med midt i de mest rasende protestmarsjene på 1960-tallet hadde de svarte opprørere et glimt av håp, og så kampen de selv sto oppe i som del av et globalt opprør for rettferdighet og demokrati.
Demokratenes respons på utbrudd av vold – med nye programtiltak og friske bevilgninger – knyttet aktivisme og revolt til konkrete resultater som ga endringer i folks liv. Garzas regnskap over konsekvensene av Reaganismen illustrerer at Black Lives Matter-generasjonen vokste opp i ruinene etter borgerrettighets-æraen, med politikere som trakk seg tilbake til skyttergravene og en politikk som var rotfesta i Reaganismen, men som også med letthet ble plukket opp av Det demokratiske partiet, som alt for velvillig danset etter høyresidens pipe. Som Garza minner om, så undertegnet Bill Clinton to lover som representerer merkesteiner – kriminalloven av 1994 og velferdsreformen i 1996 – som «identifiserte svarte som en trussel mot ’the American way of life’. Dess lenger fra 60-tallets svarte opprør, dess mer komfortable ble politikere fra begge partier, inkludert svarte folkevalgte og partibyråkrater, med å skylde svarte samfunn for ulikhetsforholdene de levde under.
Denne tendensen avlet kynisme og fremmedgjøring. Garza skriver: «Bevegelser former oss, og vi former dem – noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst. Min generasjon var og er fremdeles formet av den konservative konsensusen og høyresidens maktovertakelse.» Poeten Reginal Dwayne Betts har beskrevet denne generasjons-kohorten som «Reagan-æraens bastarder».
Den konservative politikken har innsnevret horisonten for både aktivister og vanlige folk. Det demokratiske partiets stilltiende aksept av høyresidens snevre verdenssyn fikk progressive bevegelser til å tenke smått, og organisere seg på måter som noen ganger var trivielle. Garza går i detalj i beskrivelsen av dette fenomenet, med et kritisk blikk på forsøkene på å organisere trygt blant de allerede innviede, midt opp i det hun kaller en bruk og kast-kultur; «villigheten til å kutte ut eller utestenge folk fra bevegelser, for antatte avvik».
Garza ser «barrierene mot å bli den bevegelsen vi trenger å bli» som å være både interne og eksterne. Eksternt identfiserer hun «økt undertrykking, en gjenoppbygging av systemisk rasisme og en kapitalisme som driver stadig sterkere rovdrift» som betydelige barrierer for bevegelsen . Men disse utgjør langt fra alle hindringer. Garza tilskriver de interne barrierene som det å være «tilfreds med å være guden for de små ting», og utdyper dette slik:
Vi kan ikke være redde for å bygge en base som er bredere enn de menneskene vi føler oss komfortable rundt. Bevegelser og baser kan ikke være klikker av folk som allerede kjenner hverandre. Vi må nå lengre ut enn til koret, og ta på alvor oppgaven med å organisere de uorganiserte i de som ikke allerede snakker samme språk, de som ikke spiser, sover og puster sosial rettferdighet, de som har livsgrunnlaget sitt å miste og leter etter måter å bli mindre isolert og komme mer sammen, og som ønsker å oppnå endringer i sitteget liv og livet til dem de er glad i.
Det må også påpekes at såkalt «cancel culture» innen venstrebevegelsen ikke har samme definisjon som den høyre-fløyen og liberale kritikere kjører fram. Begge disse har karikert venstresidens innbilte makt til å forkaste eller straffe. Den politiske intoleransen som Garza identifiserer er langt fra et uttrykk for makt. Det er tvert imot slik at i en situasjon med mangel på virkelig makt, utgjør bevegelsen og det politiske samfunnet det eneste området der de føler at de har noe som helst kontroll.
I et land som koker over av rasistiske hatytringer og en gjennomgripende voldtektskultur, er det ingen kardinalsynd å definere hva som er politisk og sosialt akseptabelt innen rammene for en bevegelse. Men det er forskjell på det å etablere standarder med gjensidig enighet og respekt, og det å drive gjennom en kultur av eksklusivitet som resulterer i ytterligere marginalisering.
Garza og andre organisatorer strever med hvordan å øke ansvarlighetsnivået, samtidig som en åpner dørene for nye mennesker som ikke er skolert i denne politiske kulturen. De stiller spørsmål som for eksempel «Hva skal til for å utvide organisasjonen og etablere bevegelsen på et bredere grunnlag?» Philip Agnew, en tidligere vara for Bernie Sanders i presidentkampanjen, og en av organisatorene i Black Men Build, beskriver den tilnærmingen organisasjonen hans har på følgende måte: «Kom som du er, voks mens du går». Det er ikke en kanselleringskultur, men en bevegelseskultur.
Garza imøtegår også den ureflekterte varianten av identitetspolitikk som ofte kommer fram innen sosiale bevegelser, der alle idéer og all politikk som kommer fra dem som er undertrykt eller marginalisert av rasisme antas å være progressive. Egen erfaring med opplevd undertrykking alene utgjør ikke radikal politikk. Faktisk kan opplevd undertrykkelse lede noen til å trekke de verste konklusjoner om rase og kjønn eller menneskelige forhold, også den idéen at svarte mennesker er ansvarlige for sin egen undertrykkelse.
Garza berømmer plattformer eksklusivt for svarte, men ser samtidig noen fallgruver som må unngås – «at en skaper klikker og uniformert tenking». Hun beskriver dette som en mulighet «når organisatorer har en grunn forståelse av svarthet – svarte folk som en kul, medfødt revolusjonær monolitt». Folk kommer ikke inn i verden utstyrt med full bevissthet om hvordan de blir undertrykt og utbyttet. Om det hadde vært tilfelle, ville vi ha rettet opp skjevhetene i verden for lenge siden. Som Garza videre sier; «Dette er aktivistene som snakker poetisk om svart makt, men ikke anerkjenner effekten av generasjoner med eksklusjon, gaslighting, bortføring, manglende stemmerett, utbytting, dominans og undertrykkelse har hatt på de svarte samfunnene. «Å oppleve undertrykking er på langt nær det samme som å vite hva å gjøre med det. Det kommer fra historie, politikk, og til syvende og sist, organisering».
Organisering i det 21. århundre betyr også å gå tilbake til eldre former for politikk, skriver Garza, og glemme tiltroen til at teknologi og hashtags kan organisere bevegelser, eller idéen om at organisasjoner ikke betyr noe. I sin kanskje skarpeste kommentar bruker Garza Black Lives Matter-aktivisten DeRay Mckeesson, som hun beskriver som en «sosiale
medie-personlighet», som et eksempel på det å blande sammen innflytelse på nettet med å ha politisk base å operere utfra. Mckesson, som ble kjent for tweetene sine under Fergusson-opptøyene (og for sin knallblå Patagoniavest), vek unna tradisjonell organisering og påsto i stedet at sosiale media tilbyr de som protesterer verktøyene å bygge bevegelser med, på en ny måte.
I Ferguson-momentumets raseri argumenterte Mckesson for at individer var nok til å katalysere en bevegelse: «Individer kan samles rundt ting de vet er urettferdig. Og de kan tenne gnisten til endring. Kroppen din kan være del av protesten, du trenger ikke noe VIP-pass for å protestere. Jeg tror at det vi gjør, er å bygge et radikalt samfunn i kamp som ikke eksisterte før. Twitter har gjort det mulig å skape samfunn. Jeg tror at vi er i en samfunnsbyggende fase nå. Ja, vi må adressere politikk; ja, vi må adressere valg; vi må gjøre alt dette. Men som en oppfølger av det å bygge et sterkt fellesskap.
Mckessons avvisning av tradisjonelle organisasjonsformer var ikke teoretisk ment. Responsen hans fikk oppmerksomhet fordi han og hans politiske kohort var sinte over at svarte liberale organisasjoner og svarte folkevalgte skulle diktere demonstrasjonene i Ferguson. De var antakelig sinte over ankomsten til pastorene Jesse Jackson og Al Sharpton, og kritikken deres mot dem av den lokale befolkningen som ikke bare hadde engasjert seg i protestene, men også i plyndringene, brannstiftelsene og konfrontasjonene med politiet. Mckesson og andre besluttet at organisasjoner og det å treffes i fysiske møter var troper som tilhørte gamlegarden i svart politikk, som var mer interessert i å være portvakter enn i friheten til svart ungdom – de som tok støyten av tåregass og politivold. I denne konteksten syntes Twitter og andre sosiale medie-plattformer å være nye, det samme gjaldt idéen at aktivister simpelthen kunne hoppe over organisasjonsdannelse og selv være bevegelsen.
Men andre organisatorer på bakken i Ferguson – som Jamala Rogers fra Organization for Black Struggle, og de i Missourians Organizing for Reform and Empowerment – var i stand til å holde fast ved prinsipiell kritikk mot de tidligere karismatiske, svarte predikantene som rullet inn i Ferguson og de svarte folkevalgte og bønnfalt svart ungdom om å komme seg vekk fra gatene. Samtidig anerkjente de at å gjøre opprør om til varig endring krever en viss grad av organisering og konvensjonelle redskaper hentet fra grasrottradisjoner.
Som Garza peker på, er det lett å mistolke innflytelsen gjennom sosiale media som faktisk og konkret innflytelse på befolkningen generelt. Hun nevner Mckessons feilslåtte kampanje for å bli borgermester i Baltimore i 2016, som er basert på illusjonen om at hans profil på sosiale media, inkludert hans den gang trehundre og trettitusen følgere på Twitter, kunne omsettes i stemmer. Men i den virkelige verden fikk Mckesson ynkelige 2,6 prosent av stemmene i demokratenes primærvalg, færre enn firetusen stemmer. Garza konkluderer at «Hashtags bygger ikke noen bevegelse. Det er det folk som gjør.»
Men hun anfører et enda viktigere argument; vi er ikke nødt til å stå i takknemlighetsgjeld til tidligere organisasjoner – heller ikke stole på topp-tunge lederskapsstrukturer eller glorifisere menn og minimalisere kvinners bidrag – men vi kan lære fra tidligere tiders bevegelser. Garza skriver: «Hver eneste vellykkete sosiale bevegelse i historien var understøttet av organisasjoner: stemmerettsbevegelsen, anti-apartheidbevegelsen, antikrigsbevegelsen. Til og med i teknologiens tidsalder er det et mistak å tro at organisasjoner er uviktige eller unødvendige».
For Garza er hele målet for den progressive politiske virksomheten jakt på makt. Hun beskriver makt som «muligheten til å ta beslutninger som har betydning for ditt eget og andres liv, friheten til å skape og bestemme historien om hvem vi er. Makt betyr også å ha muligheten til å belønne og sanksjonere, og bestemme hvordan ressurser fordeles». For Garza går veien til makten gjennom valgkampanjer. Hun tilbyr et rammeverk for sosial endring som «krever press fra utsiden, press fra innsiden og press mot systemets strukturer i sin helhet».
Hun er fullt klar over at dette synspunktet er kontroversielt innen de venstreorienterte sirklene hun beveger seg i. En stor del av det som appellerer ved Garzas bok, er hvor ærlig og direkte hun stuper inn i politiske debatter innen B.L.M.-bevegelsen. I 2016 var aktivister i bevegelsen ikke bare skeptiske til Hillary Clinton, men også tilbakeholdende med å støtte kampanjen hennes. Clinton og mannen hennes hadde bygget en god del av sine politiske karrierer på ryggen av den svarte og fattige arbeiderklassen.
Og Hillary Clintons kommentarer i 1996, der hun refererte til unge svarte som «superpredatorer» hadde med all rett kommet tilbake og hjemsøkt kandidaturet hennes, midt i stormen av en bevegelse mot politirasisme og vold. Men for Garza var konsekvensen av denne reservasjonen en katastrofe; Trump. Hun skriver om venstresiden:
«Vi liker ikke politikere, og likevel er det politikere som representerer oss og fatter beslutninger på vegne av oss. Vi liker ikke hvordan makt opererer og derfor viker vi unna makt, men vi trenger makt for å forandre dette. Motsetningene i seg selv er ikke problemet. Problemet ligger i å ikke være bestemt på hvordan vi vil påvirke politikk, slik at vi kan endre livene våre og livene til de millionene som lider under vår ubesluttsomhet.»
Dilemmaet er ikke bare rett og slett å stemme eller ikke stemme. Det er et dypere problem, rotfestet i valgmulighetene topartisystemet gir oss ved valg. I en samtale vi hadde om boka hennes ,forklarte Garza at i fjorårets demokratiske primærvalg var Joe Biden ikke blant de fem kandidatene hun rangerte høyest. Hun sa at i løpet av primærvalgene «var jeg noen ganger rasende fordi jeg, og jeg tror dette er i likhet med mange, var så ferdig med det. Trøtt av å stå overfor umulige valg, og ikke bare innen det som var innen presidentvalgets domene, men fra over alt». Men samtidig fortalte hun meg at «Jeg var også veldig klar over hva som var den primære oppgaven».
I februar i fjor stilte Garza og organisasjonen hennes, Black to the Future Action Fund, seg bak Massachusetts-sentoren Elizabeth Warren. Warren hadde sterk støtte fra svarte feminister, inkludert Black Womxn For, en gruppe på mer enn hundre framtredende svarte kvinner. Garza twitret at Warren «har best tak på hvordan rase påvirker politikk og praksis, og hun har de beste planene for hvordan å gripe disse utfordringene an, og inkluderer oss i prosessen. Vi støtter henne helhjertet – hun vil sørge for det beste terrenget for kampene som kommer framover.»
Garza tilskriver Bidens seier i primærvalgene at de progressive kreftene mislykkes i å samle seg rundt én kandidat. Hun går videre og legger skylda på noen av Bernie Sanders’ støttespillere, for å lage en «lakmustest på ideologi og merkelapper som i store trekk var og er irrelevante for millioner av mennesker som prøvde å finne ut hvem de skulle bruke stemmen sin på».
Garza mener at Warren eller Sanders burde ha forlatt kampanjen; og gitt at Black to the Future Action Fund støttet Warren, synes hun å ha plassert byrden på Sanders, som ofte ble ansett å være den minst valgbare av de to, fordi han beskriver seg som sosialist. Likevel slo Sanders Warren konsekvent gjennom primærvalgene. Da Garzas organisasjon ga sin støtte til Warren, lå Warren fortsatt på en dårlig tredje- eller fjerdeplass på meningsmålingene. Det var Sanders som lå i tet. Han tapte til slutt, etter at kongressmannen James Clyburn fra Sør-Carolina støttet Biden og løftet den tidligere visepresidentens kampanje opp fra historiens søppelbøtte. I tiden rett etter Bidens seier over Sanders i Sør-Carolina startet de gjenværende demokratiske kandidatene raskt sin exit fra kampanjen og samlet seg om støtte til Biden.
Sanders’ kampanje ble ikke beseiret fordi han identifiserte seg som sosialist. Det var heller slik at han ikke var i stand til å tiltrekke seg de nye stemmene kandidaturet hans var avhengig av for å overleve. Dette knytter selvsagt an til Garzas bredere perspektiv, at kandidater og politiske organisasjoner ikke bare kan stikke innom lokalsamfunn hvert fjerde år og forvente at de har tillit og legitimitet. Sanders ble til slutt felt av at velgerne ikke trodde han kunne komme opp med en dagsorden som millioner av mennesker i prinsippet ville være enige i. Dette er ikke kynisme; det er virkeligheten under vårt dysfunksjonelle styresett, som ikke en gang kan produsere et minimum av reformer, langt mindre grunnleggende, omkalfatrende endring.
Garza ville argumentere for at dette er grunnen til at samfunnsgrupper må organisere seg rundt tydelige krav og være beredt på å holde tilbake støtte om kravene ikke innfris. Det kan videre også være et tegn på at vi trenger flere valgalternativer. Det faktum at venstresiden stadig stilltiende går inn for Det demokratiske partiets kandidat uansett, er noe av årsaken til at Det demokratiske partiet har beveget seg så langt il høyre.
Det finnes ikke noe standpunkt en demokratisk politiker kan ta, som er så skadelig at progressive har moralsk tillatelse til å avvise vedkommende som kandidat. I stedet blir de fromt anmodet om å «holde kandidaten ansvarlig», mens de holder seg for nesen over politikk som de avskyr. Problemet er selvfølgelig at å gjøre felles sak med Det demokratiske partiet nesten alltid har krevd at en forlater venstresidens viktigste saker.
Allerede før de siste stemmene ved valget var talt, begynte ledelsen i Det demokratiske parti å angripe den progressive fløyen for å støtte enkelte krav reist i B.L.M.-bevegelsen – og da spesifikt kravet om å trekke bevilgninger fra politiet.
Sanders’ kandidatur var ikke så preget av ideologisk renhet; det var et alvorlig forsøk på å engasjere seg i politikk på andre betingelser, ikke slik den er, men slik den kunne være. Kampanjene hans i 2016 og 2020 ble gitt bred støtte for en sentral sak – Medicare for All. Det hjalp uten tvil med å endre den nasjonale debatten om helsestell og gjeld, og ga ny kraft til idéene om at regjeringen burde bruke sine enorme ressurser på offentlige goder. Idéene til Sanders hadde så bred appell at de skapte det politiske terrenget for Det demokratiske partiets primærvalg, slik at kandidatene kappløp for å vise fram sine progressive referanser. Ikke noe av dette har gått Garza hus forbi, men for henne var kjernespørsmålet «Hvem kan vinne?» og «Hvordan kommer deres seier til å komme de svarte samfunnene til gode?»
På noen måter reflekterer Garzas respons på den dyrekjøpte kynismen til aktivistmiljøet den slags pessimisme som kan overta når bevegelser mislykkes i å få gjennomslag. I den første bølgen av B.L.M.-bevegelsen ble et populært rop hentet fra et dikt av Assata Shakur, fra selvbiografien hennes: «It is our duty to fight for our freedom. It is our duty to win» (Det er vår plikt å kjempe for vår frihet. Det er vår plikt å vinne.) Men bevegelser vinner ikke kun fordi de er moralsk overlegne og ambisjonene deres er rettferdighet.
Om sosiale bevegelser vinner eller feiler er en test av tidsånd, og av hvor mange samfunnsmessige krefter står på den ene siden versus på den andre. Politisk erfaring og organisatorisk dyktighet kan også utgjøre en forskjell, men sosial endring er vanskelig i et land hvor de mektigste kreftene forplikter seg til å bevare status quo. Mangelen på gjennombrudd kan være demoraliserende, og det kan lede aktivister til å konkludere med at andre metoder ville være mer fruktbare når det gjelder å oppnå det resultatet de så sterkt har dedikert for å sikre.
I USA har dette ofte betydd å vende seg til valgpolitikk for å nå de høytflyvende målene som rettferdighet og bredere demokratisk inkludering er. Mange aktivister fra den svarte bevegelsen på 60-tallet meldte overgang til valgpolitikken, noe som ga nye glansdager for svarte borgermestre og andre folkevalgte, som gradvis skapte grunnlag for politisk karriere for Barack Obama. Men gjenopptakelsen av svart aktivisme og opprør som førte til Black Lives Matter var, i hvert fall delvis, en reaksjon på en fåfengt vending til politikken for å forbedre livet for arbeiderklassens svarte og fattige. Hvorfor skulle vi vente et annet resultat denne gangen?
Garza skriver at i valgkampen i 2016, tre år etter hun gikk inn i organisjonen under slagordet at Svarte liv betyr noe, «lærte vi at protest ikke er tilstrekkelig for å endre politikk så mye som vi har behov for at den skal endres. Dette er et arbeid for politisk styring». Men å forandre alle svartes liv, og – faktisk – livet til alle fattige og arbeiderklassemennesker i USA, så trenger vi mer enn politisk styring. Som Garza foreslår, kreves det en massiv omfordeling av rikdom – og det vil kreve ekstraordinært politisk press, bygget opp gjennom protest og sosiale bevegelser.
Problemene som bevegelsen kontinuerlig støter mot, er eksakt de samme som Martin Luther King Jr. sto overfor da han vendte oppmerksomheten mot å bekjempe rasismen i USAs nordlige ghettoer. Han forsto at det å avskaffe Jim Crow var relativt billig i politikkens verden – med å endre loven ville amerikansk apartheid forsvinne. Men å endre forholdene som var utformet av amerikansk rasisme – fattigdom, boligområder som var segregerte og av lav standard, underfinansierte skoler, misforhold innen helse og den grunnfesta rasismen i amerikansk politi og rettssystem – ville kreve en total omfordeling av rikdom og ressurser.
Det ville kreve det King beskrev som en «radikal rekonstruksjon» av det amerikanske samfunnet. Denne innsikten fikk King til å oppfordre til massiv sivil ulydighet i Washington DC, som del av Poor People’s Campaign, en kampanje som ikke ble fullført, den stoppet opp da han ble myrdet i april i 1968.
Garza skriver lite om kapitalisme, selv om den tydelig har bidratt til mye av elendigheten hun har brukt store deler av voksenlivet sitt på å organisere mot. Oppmerksomheten hennes er for det meste rettet mot de daglige krisene som kapitalismen skaper i vanlige folks liv. Det er et viktig arbeid som sosiale reformer kan rettes inn mot i dag. Men det eksisterer truende systemiske kriser som de fleste av de politiske valgene knapt berører, og som det kreves mer enn politisk kontroll eller regjeringsposisjon for å kunne ta seg av. Den globale pandemien er bare det siste tegnet hittil på at kriser vi som art står overfor er eksistensielle. Mens klimaendringer er den mest dramatiske beviset for dette, er det også grader av kronisk utrygghet i det å skaffe mat, husvære, helsestell og til og med inntekt, som utgjør trusler for menneskeheten. Virkeligheten hever lista for hva vi må forvente av politikken, strategier og taktikker som er nødvendige for å endre verden, er ikke bare valg.
Garza identifiserer det hun mener er begrensningene ved protester, men det er den massive oppblomstringen av protester som brøt fram i fjor sommer som har spilt en kritisk rolle i det å endre millioner av amerikaneres bevissthet og forventninger. Det er også tydelig at protester alene ikke er nok. Av alle de folkevalgte og bedriftsledere som begynte å si «Black Lives Matter» i løpet av sommeren, har veldig få fulgt opp med konkrete reformer.
Garza vil si at mangelen på en klar, svart agenda, koblet med en dyptgående organisering for å kunne håndtere denne politisk, har gjort det mulig for de folkevalgte å ignorere kravene fra de svarte gruppene i det store og hele. Det vi burde lære fra den siste framveksten av B.L.M.-bevegelsen, er at vi trenger flere organisasjoner, ikke færre, og at vi trenger klarere inngangsporter inn i slike organisasjoner, for dem som vil gjøre noe mer enn bare å demonstrere. Å bygge vellykkede bevegelser handler likevel ikke bare om formler; men om å gi seg selv lov til å ha det historikeren Robin D.G. Kelly beskriver som «frihetsdrømmer», å ha visjoner om en helt annerledes verden.
Dette betyr ikke at valgpolitikk er uten betydning. Vi må kjempe for det som kan bli oppnådd og som kan gjøre livet bedre i dag. Men, som Garza skriver:
«Å gjøre Amerika stort er å sikre at Amerika husker at hver og en av oss retter opp det som har vært gjort galt i fremskrittets og profittens navn. Og det er kjernen, å gjøre Amerika stort er en forpliktelse til å sikre at hver og en kan ha et godt liv.»
Dette er oppgaver som går videre utover det vårt politiske system er organisert til å oppnå. Bare en massebevegelse, som kan rykke opp med rot, velte om og radikalt rekonstruere, vil være i stand til å skape det nye Amerika som en ser for seg her. Intet mindre Garzas utmerkede og provoserende bok er en inngangsport til disse påtrengende nødvendige diskusjonene.
Dette bokessayet om «The Purpose Of Power» er opprinnelig publisert av The New Yorker 18. januar 2021. Oversatt til norsk av Mari K. Linløkken
