Pretty for a black girl?
Nobelprisvinneren Toni Morrisons roman «God help the child» er publisert av forlaget Knopf i april 2015 og romanen har flere likhetstrekk med forfatterens debutroman, «The bluest eye» (1970). Begge bøkene tar opp temaer som ofte kommer i skyggen av andre og mer synlige temaer innen rase-debatten. Morrison forteller, nå som da, en ung og «Blue-black, midnight black, Sudanese black» jentes kronglete metamorfose.
Ikke så svart-hvitt
I rasismedebatten er det ofte snakk om problematikken knyttet til «svart kontra hvitt». Mer sjeldent ytres det meninger om diskrimineringen og forskjellsbehandlingen mellom «svart, svartere, og svartest.» Det er her Morrisons roman bidrar på en lenge etterlengtet og original måte.
Hovedpersonens mor portretterer seg selv som «light-skinned, yellow-like, with good hair», en strak motsetning til sin datter, Lulu Ann. Datteren blir beskrevet med en slik avsky at en ikke kan annet enn å rynke på nesen selv. Uttalelser som «She was so ugly, she scared me», «… the babys (…) embarrassed me», og «I was going crazy when she turned blue-black (…)» illustrerer godt morens og samfunnets holdning til barnets mørke hudtone.
Ifølge moren, som kun tillot å bli tilkalt ved tittelen «Sweetness» for å unngå mistanke om nære relasjoner til den betydelig mørkere datteren, var kjærtegn, ros og komplimenter knyttet til utseende, og slike fordeler var forbeholdt de med lysere hudtoner.
Fra svane til andunge
Lulu Ann blir derfor nødt til å søke anerkjennelse fra andre hold, og hun ser ut til å lykkes med å gjenopp-finne seg selv. Hun endrer navn til «Bride», en tittel som assosieres med to mangler fra hennes egen barndom; hvithet og endeløs, ubetinget kjærlighet. Hun oppnår både en prestisjefylt posisjon i et kosmetikk-selskap, mye materiell rikdom, etterlengtet positiv oppmerksomheten knyttet til utseendet, og viktigst av alt; sin store kjærlighet, Brooker.
Gjenforeningen med resten av svanefamilien, som hun har lengtet etter hele sin barndom, får en brå slutt. I et mislykket forsøk på å forsone seg med gamle synder blir Bride sendt tilbake i noe som virker som en negativ metamorfose. I det nervøse sammenbruddet forsvinner hele hennes nyoppdagede skjønnhet, materielle velstand og til og med hennes store kjærlighet. Hun blir rett og slett omdannet fra den hvite svanen Bride, til den forhatte svarte andungen Lulu Ann.
Kjenner en som kjenner…
Toni Morrison skildrer også hvordan mennesket, uansett sosial status, utseende, hudfarge, eller hudtone, ikke er herdet mot å bli formet av fortiden. Innbakt i fortellingen om Bride støter vi på andre knuste og ødelagte sjeler som går gjennom livet med ubearbeidet misbruk og opparbeidet skyld. Uten moraliserende undertone understreker Morrison at «… the sufferings of a childhood can shape, and misshape the life of the adult.»
Overgrep og en eller annen form for barnemishand-ling henger som en mørk sky over fortellingen, hvor det ikke alltid er lett å skjelne mellom skyldige og uskyldige. Det er som om Morrison ikke kun nøyer seg med å få fram leserens medfølelse og empati, hun formidler følelsen av at «dette kunne ha vært deg, eller en du kjenner.»
Trass et enkelt og allment språk, mestrer forfatteren på en god måte å skape dybde i de ulike karakterene. Hun veksler mellom å framstille hovedpersonene som hjelpeløse ofre som skylder på alle andre for det som har blitt gjort, og som skyldtyngede og ansvarlige voksne med samvittighetskvaler og ubearbeidede traumer.
Shadism – the new rasism?
«God help the child» er virkelig en roman verdt å lese. På under 200 sider rekker Morrison å formidle flere innviklede og komplekse fortellinger om hvilke konsekvenser samtidens gjerninger kan ha på framtiden.
Likevel vil jeg påstå at det aller mest fremragende ved romanen er Morrisons originalitet, det faktum at hun belyser en tematikk som blir stadig mer aktuell. «Du er pen, til svart jente å være», «Du er utrolig vakker, du må være en miks av noe vestlig» og «Team light-skin winning» – er alle eksempler på «shadism», å bli dømt på bakgrunn av sin hudfarge, eller hudtone.
Det at en helt mørk person simpelthen ikke kan bli ansett som tiltrekkende, på lik linje med mennesker med en lysere hudtone, er noe det er på tide å snakke høyt om. Det er heller ikke lenge siden «typiske» svarte trekk, som store rumper, runde hofter, store lepper og stort hår, ble ansett som noe negativt og lite tiltrekkende. Det var ikke før de med lysere hudtoner, som Kim Kardashian West og Iggy Azeala, gjorde det populært at trekkene ble allment godkjent og til og med ettertraktet.
I påvente av at dette tas opp som neste kapittel i rasedebatten, anbefales Toni Morrisons «God help the child» som en forfriskende og ikke-svart-hvit framstilling av den virkeligheten som er svært aktuell for de aller fleste.
