Leder: Overvåkning og dødelig synlighet

De siste årene har det vært utallige artikler, filmer og bøker om digitalisering og teknologi. Et utvalg som strekker seg fra de skrekkeligste dystopiene, til en utopisk fremtid med teknologi som løsning på alle slags kriser. Gjennom litteratur og film blir vi presentert for begreper som oppmerksomhetsøkonomi og overvåkningskapitalisme. Dette temanummeret av Samora Forum handler om digital rettferdighet. I en tid som kan beskrives som en fysisk-virtuell-hybrid, er det mange aspekter som må diskuteres og problematiseres videre.

Når vi snakker om slutten på privatlivet og en slags panoptisk overvåkning, et altseende øye, tenker vi ofte på techgiganter som Google, Amazon og Facebook, som pusher på oss nye produkter, manipulerer følelser, stemning og relasjoner og manipulerer politikk og demokrati. Men de fleste av oss kjenner ikke på at selve livet er i fare; at overvåkning tillater en synlighet som er dødelig. Et tragisk eksempel fra for få uker siden, viser at en stadig intensivert militær rekognosering, nært tilknyttet den daglige overvåkningen vi er utsatt for, gjør at selve livet står på spill– for noen.

Et amerikansk droneangrep i Afghanistan tok livet av ti uskyldige mennesker, hvorav seks var barn mellom to og tolv år. Det amerikanske militæret beklaget angrepet og påstod uforskammet og underdrevet at dette var kun en sjelden feiltagelse. Etter at USA iverksatte en ekstremt kaotisk exit i Afghanistan i august, etter 20 år med militær intervensjon i landet, er det uten tvil sivilbefolkningen som har betalt den høyeste prisen. I lang tid har dette området vært et mål for vestlig kolonisering og militære angrep. Nettopp gjennom et allestedsnærværende øye, ville stormaktene etablere kontroll i regionen allerede tidlig på 1900-tallet. Befolkningen har helt siden utviklingen av fly og luftangrep vært observert av et livstruende blikk, og de siste årene med kapasitet til å utslette på få sekunders varsel.

En talsperson for det amerikanske militæret har bekreftet at alle prosedyrer ble fulgt under angrepet den 29. august i år. Fra et rent teknisk perspektiv var dette et «rettferdig» angrep, sier personen. Det vil si at for USA, er drapet på den uskyldige familien, og barn ned i toårsalderen, rett og slett utilsiktet skade i et ellers godt fungerende system av ubemannet våpenstyring. Logikken bak droner som et middel for å opprettholde kontroll, er nettopp å alltid være klar til angrep, bombe basert på innsamlet data og sannsynligvis drepe sivile.

Droner er presisjonsvåpen som kan identifisere individer som mål. En terrorist kan bli identifisert gjennom mistenkelig oppførsel, det kan være så enkelt som å bevege seg inn eller ut av Al Qaida-kontrollert område, eller at en større gruppe unge menn i militær-alder samles. Etter bare noen dager eller uker med overvåkning, kan en afghaner bli et mål for et droneangrep. I et system satt sammen av verdens mest avanserte utstyr, et vestlig forankret menneskesyn og mangel på kunnskap om andre kulturer, blir ofte uskyldige liv feilidentifiserte som terrorister, og dermed utslettet.

Afghanistan er nå i en krise og vi må snakke om Norges rolle i landet, fordømme feilgrepene og viktigst av alt ta ansvar for de livene som blir ødelagt, blant annet fordi Norge ville beskytte sine interesser. Dronebruk i Afghanistan viser også at vi må snakke om digital rettferdighet, i vid forstand og også med et historisk og postkolonialt perspektiv. Vi må snakke om digital rettferdighet i Norge, i sammenheng med diskriminering basert på etnisitet, rase, kjønn og seksualitet. Teknologi er ikke bare objekter og tjenester, men noe som reflekterer samfunn, historie og ideologi. Et samfunn som er undertrykkende eller diskriminerende, vil sannsynligvis produsere og ta i bruk teknologi som undertrykker og diskriminerer.

Dette temanummeret er et bidrag til å øke bevissthet om underliggende, ofte usynlige eller oversette mekanismer i teknologien som går utover minoriteter. Mina Young Pedersen skriver om hvordan fordommer reproduseres i utviklingen av kunstig intelligens, og hvordan minoriteter er særlig utsatt. Mehri Agai skriver om hvordan digital frakobling er enklere for noen og samfunnets forventning om at man er konstant påkoblet. Lara Okafor belyser særlige utfordringer med mediebruk for skeive minoriteter, og Tejaswinee Kelkar skriver om hvordan musikkprogramvare er tilpasset vestlige kunstuttrykk. Nummeret navigerer seg gjennom et spekter av ulike temaer knyttet til digital kultur og samfunn, i tillegg til mange spennende intervjuer, anmeldelser og andre saker, som tar for seg mye annet.

God lesning!

Abirami Logendran