Somalias kollektive hukommelse

Den nye utstillingen Memory On The Horizon viser frem somaliske familiebilder fra 1960-, 70- og 80-tallet. Skaperen av utstillingen, Leban Hussein, portretterer ikke bare familiene, men en hel æra – før borgerkrig, migrasjon og splittelser, og etter kolonitiden.

Av Endre Dalen

Historisk museum er en av de tyngre institusjonene i norsk kulturliv. Museet ligger på Tullinløkka, med en praktfull jugendfasade, nesten i stil med det nyklassisistiske kongelige slott, som ligger like ved. Den fredagen Samora Forum besøker museet er stemningen imidlertid litt annerledes enn til vanlig. I gangene i det store trapperommet slår ekkoet av klangene fra jamrende somaliske stemmer mellom de historiske veggene. DJ Nefertiti ønsker publikum velkommen med lyden av
somalisk popmusikk. Denne dagen er det nemlig utstillingsåpning for Memory On The Horizon – et historisk tilbakeblikk på somaliske studiofoto mellom 1960 og 1989.

Leban Hussein er broren til DJ Nefertiti, og har samlet på somaliske fotografier, lånt fra venner, familie og familievenners fotoalbum i en årrekke. Sammen med medkurator Dahir Hussein (de to er ikke i familie) har han nå satt sammen den omfattende og praktfulle utstillingen Memory On The Horizon på Historisk museum i Oslo. Utstillingen setter temaer som representasjon i media, global migrasjon og eksotifisering av somaliere på dagsorden. Utstillingen står ut året, helt til 3. januar 2022.

Bakgrunn for utstillingen
– Jeg begynte å studere kunst og foto for fire år siden, så tenkte jeg: så kult det vil være å stille ut somaliske studiofotografier, sier Leban Hussein, som har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Der studerte han tekstil, noe som også gjenspeiles som en referanse i fotografiene på utstillingen. Leban sier spøkefullt at «kanskje fotografiene studerte meg», om tiden han brukte på blant annet Oslo Fotokunstskole.

– Som barn var jeg fascinert av fotografiene, men som voksen begynte jeg å virkelig se innholdet – de som var avbildet, den nonverbale kommunikasjonen, kompleksiteten i farger, estetikken i bakgrunnsteppene. Jeg skjønte at her er det noe å dele med det somaliske miljøet, såvel som hvite nordmenn. Så jeg gikk inn i fotografiet som et teoretisk studieobjekt, men samtidig føltes det veldig nært, fordi de som er avbildet er somaliere, noe som vekker følelser, sier Leban.

«Det som skiller fotografiene i Memory On The Horizon fra for eksempel vestlige fotografier, er denne lille berøringen, det nonverbale.»

 

Utstillingen er utviklet og formet på under ett år, men fotografiene er tatt over en periode på 30 år. Kuratorene vil formidle tiden før borgerkrigen i Somalia, da Mogadishu ble regnet som «The White Pearl Of The Indian Ocean» og var et handelssentrum oppstått i krysspollineringen mellom Den arabiske verden, Asia og Afrika. 30 år senere er millioner av somaliere landflyktige som følge av en borgerkrig. En knøttliten brøkdel, rundt 40 000, bor i Norge i dag.

– Maya Angelou, en av mine favorittforfattere, sier at for å vite hvor vi skal, så må vi vite hvor vi har vært. Vi somaliere er jo ikke plassert her i Norge helt uten videre, helt ut av det blå. Vi har en historie, vi har en fortid. Og dessverre så lærer ikke de somaliske barna noe om sin historie, verken på barneskolen eller på ungdomsskolen. Hva kan et bilde gjøre, på et hvitt museum, i Norge? Hvis du kommer inn på utstillingen – så ser du med en gang at narrativet er positivt, sier Leban lidenskapelig.

Blikkets makt og avmakt
Innflytelsesrik kunst skjer sjelden i marginen av samfunnet, ei heller i sentrum av popkulturen. Den banebrytende kunsten skjer oftest i skjæringspunktet mellom de to. I sin tur fører ofte kunst til sosiale forandringer, men sosiale forandringer fører også til kunst. Det er en lek, som også minner om hvordan somalisk popmusikk både henter inspirasjon fra vestlig funk og disco og gir tilbake til verdens kulturarv i form av sjangre som dhaanto og somali-jazz.

– Jeg er vokst opp med Khadra Dahir og Maryam Mursal, som jeg hørte i bakgrunnen da jeg var liten. Jeg visste ikke hvem de var, men når jeg hører musikken i dag så vekker det følelser, lukter og minner. Det er det jeg håper fotografiene i Memory On The Horizon også gjør, sier Leban.

Dahir Hussein er en DJ også kjent som Dahir Doni, for sin særegne blanding av afrikansk elektronisk musikk, men også ansatt som kurator for Historisk museum, der Memory On The Horizon nå vises. Dahir, som er født og oppvokst i Mogadishu, forteller oss om utstillingens temaer. Han har skrevet nesten all teksten til utstillingen, som handler om aspirasjoner, poesi, håp, familie, frihet og samhold. Vi får også en gjennomgang av Somalias postkoloniale historie, der radio, nasjonalteatret og popmusikk fylte ulike roller.

– Både jeg og Leban er interseksjonelle, men innen både det somaliske og det afrikanske eller norske samfunnet er vi egentlig både insidere og outsidere – vi har store nettverk, men vi er også sosiale utskudd. Vi er del av en somalisk diaspora i Norge og norsk-somaliere fremstilles veldig endimensjonalt i media, og det påvirker befolkningens holdninger. Før vi satte i gang med arbeidet med utstillingen, visste vi at disse fordommene ville bli en utfordring, så vi snudde narrativet opp-ned. Vi forsøkte å ta avstand fra «det vestlige blikket», sier Dahir.

– Før 1960 var Somalia under Storbritannia og Italia. Som i mange andre deler av Afrika var det europeere som hadde kontroll, og de hadde ikke bare kontroll over landet, men også over blikket – hvordan hvite europeere så på afrikanere var dominerende. Før 1960 var fokuset med andre ord på nomadekulturen: halvnakne kvinner, sauer og kameler. Vi gikk fra en eksotifisering av somaliere, fra å være objekter til at vi selv kunne uttrykke oss, både kreativt og seriøst. Svart-hvitt-bildene fra denne tiden var i stor grad som andre studiofotografier i andre deler av verden, man smilte ikke så mye, og man så rett inn i kameraet, forteller Leban.

Kvinneperspektivet
I Edward Saids Orientalismen skriver forfatteren om hvordan Vesten betrakter resten av verden, spesielt det området som ble kalt Orienten, eller Østerlandene, og som strakk seg fra det indre Middelhavet til India og Mongolia. Afrika og Somalia unnslipper heller ikke denne eksotifiseringen, noe vi gjerne ser i etnografiske undersøkelser fra kolonitiden. Oppfatningen av kvinners posisjon i somalisk kultur er også et tema som går igjen i utstillingen.

«Memory On The Horizon blir stående igjen som en av de viktigste utstillingene i år, både takket være et fabelaktig estetisk uttrykk, men også fordi den fyller et sosialt tomrom.»

 

– Det som skiller fotografiene i Memory On The Horizon fra for eksempel vestlige fotografier, er denne lille berøringen, det nonverbale, se for eksempel det store fotografiet der kvinnen ser rett inn i kameraet, mens mannen ser ned og er nesten beskjeden. Ofte så er det snakk om at somaliske menn bestemmer over somaliske kvinner, at i muslimsk kultur så er det mennene som bestemmer. Her er det perspektivet snudd på hodet, det er kvinnen som har kontroll. Her er det rom for mye diskusjon om kjønnsroller, sier Leban.

I utstillingen hører vi også et lydopptak av Lebans bestemor, hans største inspirasjonskilde, som resiterer burambur – poesi. På en skjerm ser vi bilde av henne, i en sirkel av stjerner, mens vi hører stemmen hennes gjennom hodetelefoner.

– Burambur er en spesifikk form for poesi som kun fremføres av kvinner. Det finnes en relatert poetisk form som heter gabay, men den kan fremføres av både menn og kvinner. I den seksjonen av utstillingen, Himilo, som betyr aspirasjoner, snakker vi om bidraget fra somaliske kvinner på 50-60-70-tallet. De var veldig involvert i politikk og stiftet sin egen organisasjon, Somali Women Democratic Organization, som også publiserte sitt eget tidsskrift. Gjennom for eksempel poesi adresserte de revolusjonære idéer såvel som postkoloniale idéer om samhold, i kjølvannet av kolonitiden, forteller Dahir.

Farger, former og inspirasjon
Utstillingen inneholder først og fremst svart-hvitt-bilder, men et helt eget rom er også dedikert til fargebilder med sprudlende bakgrunner. Blikket blir enda mer lekent når man går over til fargebildene, der det er bakgrunner som ser ut som storbyer, nesten tegneserie-byer og hallusinerende verdener. I 2021 skulle man tro at det er noen som har lekt med Photoshop.

– Det er noe naivt og gledelig over måten de poserer i det rommet. Det er humoristisk, men de er bare kledd i sin egen personlige stil. Men samtidig har vi kuratert hele utstillingen på en seriøs måte, rommet er kledd i svart, fokuset er på bildene og installasjonene, vi snakker om slektskap, fornying og kollektivt minne. Når vi går inn i det innerste rommet er tonen helt annerledes, med masse farger, det er et brudd med resten av utstillingen, forteller Dahir.

I Mali, på den andre siden av Afrika, tok Malick Sidibé bilder av kjente og ukjente personligheter nattelivet i Bamako. Sidibé er anerkjent for sine bidrag til den afrikanske popkulturen over hele verden.

– Jeg har veldig sans for Malick Sidibé. Da jeg oppdaget fotografiene hans, ble jeg så stolt. Det gjorde noe med selvfølelsen min å se at det finnes afrikanske fotografer som ham. Ingen dokumenterte popkulturen i Mali på 1960-70-tallet slik som Sidibé gjorde. Den lekenheten i fotografiene inspirerte meg, sier Leban.

Norsk-somaliere er den største ikke-vestlige minoritetsgruppen i Norge, men har ikke mange arenaer der deres kunst og kultur kan blomstre. Derfor blir Memory On The Horizon stående igjen som en av de viktigste utstillingene i år, både takket være et fabelaktig estetisk uttrykk, men også fordi den fyller et sosialt tomrom.