Da 17. mai for alle utvidet nasjonaldagen

I 1983 truet nynazister med å bombe Sagene skole i barnetoget i Oslo. Etter påtrykk med rasistisk propaganda og trusler mot skoler landet rundt trodde de å ha støtte for et «hvitt» barnetog. I stedet ble 17. mai dette året en gedigen antirasistisk mobilisering med en seiersgang for Sagene skole og en antirasistisk folkefest i Oslos midte.

Tekst: Mari K. Linløkken 

17. mai – det finnes ikke den dag som står mer i fellesskapets og demokratiets tegn. Hele Norge viser seg fra sin beste side, barnetogene slynger seg langs bygdeveier og bortover bygater, med korpsene – fra Gardens profesjonelle til den minste skolekorps – i tet. Flaggene vaier, bjørkene er lysegrønne, og folk i gatene er uvanlig fargerikt kledt til Norge å være. I Oslo er byens sentrum fylt til trengsel av glade barn og rørte voksne, og det er plass til alle. Sånn har det vært hele tida, tenker vi kanskje, ja, når en ser bort fra de to siste årene med pandemi og de fem årene under tysk okkupasjon, da.

Men «manns» minne er kort, og vi skal ikke mer enn knappe førti år tilbake i tid, før det kulturelle og etniske mangfoldet var alt annet enn velkomment i 17. maitoget. I 1983 truet nynazister med å bombe barnetoget i Oslo, fordi 100-åringen Sagene skole skulle gå først i toget i hovedstaden med mange barn med innvandrerbakgrunn, der noen til og med skulle gå i flaggborgen. I år 2021 markerer vi tiårsdagen for Anders Behring Breiviks terroraksjon på Utøya mot barn og ungdom som representerte det han hatet; det flerkulturelle samfunn. Da er det samtidig på sin plass å fortelle at barn og unge i det flerkulturelle Norge har vært skyteskive for høyreekstremister før.

Rasistiske bombetrusler mot Sagene skole
Nynazistene rettet rasistisk propaganda og bombetrusler mot Sagene skole i løpet av skoleåret 1982/1983. Den grove propagandaen ble sendt direkte til elevrådet ved Sagene skole. Jon Reese-Larsen, en våken kontaktlærer for elevrådet, reagerte umiddelbart, og informerte lærerkollegiet.

– Målet var å splitte hvite og fargede elever, lærere og foreldre, men det lyktes de ikke med, forteller Joron Pihl, den gang lærer og leder for lærerrådet ved skolen. Saken ble øyeblikkelig tatt opp til diskusjon i lærerrådet, som Pihl ledet, og i alle fagforeningene på skolen. – De så dette som et tegn i tiden; nazistene var på offensiven. Forsøk på rekruttering av barn ned i seks til tolvårsalderen gjennom å spre rasistisk propaganda var en ny og alarmerende politisk situasjon i Norge.

Lærernes fagforeninger anmeldte saken til politiet for brudd på straffelovens §135 a, forbudet mot rasistiske ytringer. Reaksjonene fra politi og kommunale myndigheter var imidlertid bagatellisering. Kommuneadvokaten karakteriserte det som «guttestreker» og politiet henla saken. Anmeldelsen var likevel ikke var fånyttes, for da saken ble kjent, sto flere skoler fram og fortalte at de også hadde mottatt nazipropaganda.

Diskusjonene om hvordan lærerne skulle forholde seg til den nazistiske propagandaen bølget fram og tilbake i personalet på Sagene gjennom store deler av skoleåret, og så kom bombetruslene. Nynazistene krevde et «hvitt» barnetog, «fritt for svartskaller». – Vi var én skole, sier Joron Pihl. – Vi opplevde truslene som rettet mot hele skolen. Vi stod sammen.  Men hvordan skulle vi ivareta sikkerheten og arrangere 17. maitog under disse omstendighetene?

Rektor Ragnhild M. Knutsen informerte Skolesjefen i Oslo, Steinar Riksaasen, om truslene. Han påla lærerne og rektor å ikke informere foreldrene om truslene mot barna deres. «Jeg tar ansvaret», sa Riksaasen, men lærerne og rektor følte et etisk ansvar og en forpliktelse til å informere foreldrene om truslene mot 17. maitoget, og ville ikke følge Riksaasens metode om «å tie i hjel» nazisme og rasisme. Skolesjefen reagerte med å true lærerne med arbeidsgivers styringsrett; bare arbeidsgiver skulle ha rett til å informere foresatte og offentligheten i en sak som denne.

Lærernes fagforeninger fastholdt at de var uavhengige organisasjoner, og at de hadde både rett og en profesjonell plikt til å informere foreldrene. De trosset Skolesjefens pålegg, og innledet et tett og godt samarbeid med foreldrene, og sammen krevde de politibeskyttelse ved Sagene skole før og under 17. mai-feiringen, slik at de kunne delta i 17. maitoget. Politiet avslo.

– Parallelt med dette informerte og involverte vi elevene, forteller Pihl. –  Vi fortalte dem om truslene mot skolen og om hvordan vi som skole og lærere reagerte på dette, samtidig som vi tilpasset denne informasjonen til elevenes alder og nivå. Undervisning om nazisme og rasisme gikk hånd i hånd med den antirasistiske mobiliseringen. Barn og foreldre erfarte at skolen ikke bare formidlet kunnskap om rasisme, men at lærerne i praksis beskyttet barna og skolen mot rasistisk og nazistisk hets og trusler. Gjennomgripende læringsprosesser fant sted i det antirasistisk arbeidet i løpet av dette skoleåret, både blant barna, lærerne og foreldrene.

Truslene førte til antirasistisk mobilisering
I en situasjon med manglende beskyttelse både fra Skolesjefen og politiet, besluttet lærernes foreninger at Sagene skole måtte avlyse 17. mai toget. Offentliggjøring av dette førte til store oppslag i riksdekkende media og enormt sterke reaksjoner fra fagforeninger, organisasjoner og enkeltpersoner rundt omkring i Norge. Mange rykket ut offentlig og oppfordret allmennheten og politikerne til å «slå ring rundt Sagene skole 17. mai», for å trygge barna og 17. mai feiringen. Gro Harlem Brundtland sammen med politikere fra alle partier representert i Oslo bystyre ville delta i ringen rundt skolen i toget. Dette var viktig og satte kampen mot rasisme høyt på den politiske agendaen.

En slik landsomfattende antirasistisk mobilisering førte til at Oslopolitiet ombestemte seg, og besluttet å gi Sagene skole politibeskyttelse. – Det gjorde at vi kunne gjennomføre 17. maifeiringen, slår Pihl fast. Hun forteller også om krigsseilerne som stilte i Sagene skoles tog med sin fane, en manifestasjon som både var rørende og en kraftig anerkjennelse av at skolen videreførte den kampen mot nazisme som krigsseilerne hadde ført under andre verdenskrig, og som Sagene skole også hadde vært aktive deltakere i.

Nynazistisk offensiv mot skoler landet rundt
Tidsskriftet Immigranten, et antirasistisk tidsskrift utgitt av Immigrantenkollektivet, skrev om elevrådet ved Fyllingsdalen videregående skole i Bergen, som hadde tatt affære mot nynazistene. De hadde mottatt den samme propagandaen som Sagene skole, og allmøtet vedtok å gå ut offentlig og si fra om den nazistiske offensiven. I motsetning til i Oslo, oppfordret politiet i Bergen skoler til å inngi anmeldelse mot rasistisk materiale, og det hadde flere av byens skoler gjort. Noen hadde også fått rasistiske slagord skriblet på veggene. Skolene i Bergen konkluderte som lærerne ved Sagene skole, dette var ikke isolerte «guttestreker», men en landsomfattende nazistisk offensiv.

Hvem var så de som sto bak disse truslene mot barneskoler? 1970- og 1980-tallets nynazister har nå gått i glemmeboka for de aller fleste. Nasjonalt Folkeparti (tidligere Norsk Front) var en gruppe med klassisk nazistisk ideologi og med kontakt til «gammel-nazister». Lederne var Erik Blücher og Georg Farre. Nasjonalt Folkeparti-medlemmenes handlinger omfattet aktiv tjeneste som leiesoldater for hvite styrker i det sørlige Afrika og antikommunistiske styrker blant annet i Mellom-Amerika, henrettelse av to unge menn i nazimiljøet i 1981 (også kalt Hadelandsdrapene), bombeaksjoner og massiv spredning av rasistisk propaganda. Erik Blücher ledet aksjonen fra England, mens Georg Farre og postmannen Gunnar Krebs i Bergen sto i spissen for aksjonen i Norge. Norsk Front/Nasjonalt Folkeparti var ikke de eneste rasistiske aktørene, fra slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet kom flere til, som Vivi Kroghs Stopp innvandringen, Arne Myrdals Folkebevegelsen mot innvandring, og flere andre. Leserbrev med rasistisk og fremmedfiendtlig innhold kom på trykk i de fleste aviser, og Nasjonalt Folkeparti ble ikke sett som mer ekstreme enn at de slapp til i debatter på NRK-TV.

Vanskelig å forstå for et lite barn
Da 17. mai kom, var det en spent stemning, både i toget og blant oss som sto rundt og fulgte med. Tilskuerne gatelangs applauderte da Sagene skole passerte, men en kunne se at barna snudde seg og så seg nervøst rundt underveis.

Attia Mirza Mehmood, som i dag er vararepresentant i Oslo bystyre, husker godt dagen, selv om hun bare var 8 år. – Som elev ved Sagene skole da trusselen om bombing ble varslet, gjorde det selvfølgelig noe med oss barna, sier hun. –  Vi ble redde, men noen av oss ble også sinte. Jeg husker at jeg synes det var urettferdig at vår 17. mai feiring ble ødelagt på grunn av folk som hatet mørkhudede. Det er ikke lett for en førsteklassing å forstå hva nynazister er, og det er heller ikke greit å bli introdusert for hat og rasisme i en så tidlig alder. Hjemme var stemningen preget av at foresatte til barn med minoritetsbakgrunn snakket sammen om å holde barna sine hjemme og ikke sende dem i barnetoget. Min far fortalte litt om Hitler og at dette var folk som trodde på han. Vi ble først anbefalt å ikke gå i barnetoget, men flere elever, bl.a. min eldre bror Daud Mirza, som da gikk i sjette klasse og var fanebærere, ville ikke la seg stoppe av nynazistenes trusler. Det var også lærere som så den enorme støtten de fikk utenfra da bombetrusselen ble kjent.

Som førsteklassing gledet Attia seg til 17. maifeiringen. Hun forteller: – Men jeg husker godt jeg synes det var spesielt at Sagene skole kom i avisene og på nyhetene. Hvorfor akkurat vår skole? Det lurte vi på i klassen, det var ikke enkelt for et barn å forstå hvorfor det skjedde akkurat med oss. Jeg tror vi ble redde av medieoppstyret, men i ettertid forstår man hvor viktig det er å dokumentere slikt. Det er en del av Norges historie som man ikke er stolt av, men vi kan ikke glemme, verken bombetrusselen eller den antirasistiske bevegelsen.

Folkefest: 17. mai for alle – nei til rasisme!
Immigrantenkollektivet, som i løpet av det kommende året skulle stifte Antirasistisk Senter, hadde også fått hatbrev i postboksen. Kollektivet støttet Sagene skole, og ville mobilisere til synlig og tydelig motstandsaksjon mot rasismen..

– Noe av det viktigste med 17.mai er at den er alles dag, ingen eksklusivitet, ingen maktdemonstrasjon med militærparade, men barna i sentrum og følelsen av fellesskap. Det var dette man skulle kunne kalle norsk eller norskhet, sier Khalid Salimi, som skulle bli Antirasistisk Senters leder fra 1984 til 1998; – Likevel var det noen som ikke var der – det var «de nye» i landet, fremmedarbeidere og deres barn. Det var dét som var tanken bak å skape slagordet «17. mai for alle».

Budskapet var todelt: det ene var at 17.mai er for alle, der alle skulle ha en selvfølgelig plass i hovedstadens sentrum. Det andre var at nynazister ikke skulle ha definisjonsmakt, men fellesskapet selv skulle definere rammene for fellesskapet.

Tre år tidligere, i 1980, hadde Immigrantenkollektivet sammen med Sosialistisk Ungdom arrangert et demonstrasjonstog nedover Karl Johan på 17. mai, under slagord som «Norge er ikke bare for nordmenn». Så idéen om å ta sin plass i Oslo sentrum på nasjonaldagen, der «alle» var, var en tanke som var tenkt før. Dessuten hadde antirasister i 1980 også klart å avskjære Vivi Krogh og Organisasjon mot skadelig innvandring fra å holde en demonstrasjon nettopp ved Wergelandstatuen, ved å møte opp i et så massivt antall at Vivi Krogh selv ikke viste seg, og tilhengerne hennes ikke ga seg til kjenne. Det hadde vært den største antirasistiske markeringen i Oslo til da. Markeringen den 17. mai i 1983 var enda større.

Sammen med Innvandrerbarnas foreldreunion, lærerorganisasjonene på Sagene skole, Foreign Women’s Group, samiske Oslo Samiid Searvi og flere andre organisasjoner, inviterte de til en markering under banneret 17. mai for alle – Nei til rasisme! med 17. mai-feiringens far, Henrik Wergeland, i ryggen.

Den amerikanske antirasisten, borgerrettsforkjemperen og sangeren Ruth Reese var selvskreven på arrangementet. Hun hadde bodd i Norge siden tidlig 1960-tall, og var en inspirator for den gryende antirasistiske bevegelsen i Norge. Ellers holdt Joron Pihl fra Sagene skole, Khalid Salimi fra Antirasistisk Senter, Emrullah Gürsel fra Skolenes landsforbund, Fakhra Salimi fra Foreign Women’s Group og Máret Guhttor fra Oslo Samiid Searvi appeller. Det var musikk ved en gruppe ledet av Cliff Moustache, nå leder for Nordic Black Theatre. Hele Spikersuppa og fortauene rundt var tettpakket, og musikken fikk plassen til å svinge.

Nazistene tapte mot antirasistisk mobilisering.
Hverken barnetoget eller folkefesten opplevde noen fysiske trusler. Nazisten Georg Farre ble imidlertid observert i Spikersuppa, men ble bortvist av politiet. Nasjonalt Folkeparti tapte, og dagen ble en seier for mobilisering mot rasisme.

For Attia Mirza Mahmood var nazistene og bombetrusselen den gang med på å danne forståelsen av en politikers rolle:

– At kjente politikere gikk i barnetoget styrket solidaritetsfølelsen, for foreldrene var det betryggende, og samtidig et symbol på tillit. Gro Harlem Brundtland var Norges første kvinnelige statsminister og ble et forbilde for mange småjenter som meg, sier hun. Hendelsen gjorde henne bevisst på at hun var annerledes, og at krefter i samfunnet hatet sånne som henne, som hun sier. Men det vekket også en forståelse for at man må kjempe for rettferdighet, for egne og andres rettigheter, og at det å stå samlet gir mer styrke enn å stå alene. Den antirasistiske bevegelsen har formet hennes politiske bevissthet, en bevissthet om at det er en kollektiv jobb å endre retning, og jobbe for det som samler og mot det som splitter.

En romsligere norsk identitet
17. mai for alle ble en fest som ga en klar beskjed om at hele befolkningen skal inkluderes, og om å reise seg mot trusler og utestenging. Markeringen forandret grunnlovsfeiringen i hovedstaden, ved at de som ble holdt utenfor, naturlig tok sin plass, og bidro dermed til å utvide identiteten til vår feiring av selvstendighet, frihet og demokrati.

17. mai for alle i 1983 ble det største antirasistiske arrangementet til da, og i årene etter et fast innslag i Oslo Sentrum, helt til SOS rasisme tok over og flyttet festen til Cuba på Grünerløkka, der den fortsatte et tiår til.

Å true barnetoget ble ikke noen vinnersak for nazistene, men svekket tvert imot Nasjonalt Folkeparti. Rasismen knyttet opp mot nasjonaldagen forsvant ikke. I årene etter har mange «ikke-hvite» som har trukket i bunad, eller har vært synlige i framtredende posisjoner, som for eksempel leder for 17. mai-komitéene opplevd sjikane, trakassering og drapstrusler, slik pakistanskfødte Rubina Rana opplevde i 1999. Hun ble den første leder av 17. maikomiteen i Oslo med innvandrerbakgrunn, og fikk drapstrusler og meldinger som «Denne jobben er for hvite nordmenn, dra hjem til Pakistan» (Dagbladet 9. mai 1999). Hun ledet an i toget, kledt i bunad, men måtte gå med politibeskyttelse. Forfatteren Camara Lundestad Joof forteller i sin bok «Eg snakkar om det heile tida» om opplevelse som barn hun ikke er alene om, da det endelig var hennes tur til å gå i den nedarvede barnebunaden fra Nordland:

«Så du har på deg nordlandsbunad, du? Ja, svarer eg, og legg ut om at den har vore i slekta alltid, og at når nokon er gamle nok, så får dei bruke den, og eg er gammal nok, for eg blir sju år om to veker, og eg spinn rundt i den og viser meg fram. Den eine kvinna gir meg eit rapp på armen med paraplyen sin. Og ho fortel at eg har ingenting i den bunaden å gjere. Det er respektlaust av meg å bruke den, eg har ingen rett, seier ho. Så eit rapp til på armen. Eg burde skamma meg over å stå og skryte så hemningslaust av noko som ikkje er mitt. Eg gnir meg på armen og stirer på henne».

Vi har beveget oss som samfunn siden 1983, det flerkulturelle samfunn er her. Noman og Shazia ønskes av de fleste velkommen i bunad. Unger er ikke enten eller, men både det ene og det andre, og nye norske identiteter vokser fram. 17. mai er for alle fordi noen har tatt den kampen. I kjølvannet av 17. mai 1983 vokste den antirasistiske bevegelsen. Det samme skjedde ikke etter 22. juli 2011, selv om det rasistisk motiverte angrepet også nå var rettet mot barn som representerte det nye, flerkulturelle og antirasistiske Norge. Nå trengs det en ny antirasistisk mobilisering.

Artikkelen er skrevet for Oslo byarkivs fagtidsskrift Tobias i 2021.
Skribenten er en av Antirasistisk Senters grunnleggere og er nå prosjektleder for Antirasistisk Senters historiske arkiv.

Foto: De sentrale politikerne Sissel Rønbeck, Thorvald Stoltenberg og Knut Frydenlund fronter barnetoget etter at nynazister truet Sagene skole i 1983.

Kilder:

May 17. Demonstration Against Racism. Redaksjonen, Tidsskriftet Immigranten (nå Samora forum), nr. 3-1980

Tilbakeblikk på Blücher & Co. Gro Nystuen, Tidsskriftet Immigranten nr. 1-1983.

Nynazistene på krigsstien. Redaksjonen, Tidsskriftet Immigraten nr. 1-1983.

Ungdom i Bergen aksjonerer mot nazistene. Redaksjonen, Tidsskriftet Immigranten nr. 1-1983.

Drapstruet 17. mai-sjef. (Trusler mot Rubina Rana) Dagbladet 9. mai.

Eg snakkar om det heile tida. Camara Lundestad Joof, Det Norske Samlaget 2018.

Skriftlig intervju med Joron Pihl, 2021.

Skriftlig intervju med Attia Mirza Mehmood, 2021.

Samtale og skriftlig intervju med Khalid Salimi, 2021.