En fortelling fra regnbuebyen

Amy Black Ndiaye har skrevet manus for NRK-serien som viser et levende Bergen. Hovedkarakteren er bibliotekar på dagen og rapper på kvelden, og hun navigerer seg gjennom livet som ung voksen. Verden er min er en lenge etterlengtet skildring av Norge.

Av Stina Ihle Amankwah

Verden er min er en serie om vennskap, kjærlighet og det å aldri bli voksen. Regissør Øyvind Holtman og manusforfatter Amy Black Ndiaye utfordrer forestillingen om Bergen som regnbyen, og gir oss en fortelling om Bergen som regnbuebyen, hvor bergensere blir presentert med ulike farger, legninger og religioner. Odile (Amy Black Ndiaye) viser hvor mange ulike identiteter som kan bo i én person, og hva det kan gjøre med selvfølelsen og selvtilliten når man skal ivareta flere motstridende interesser på en gang. Vi blir kjent med en kvinne som gir inntrykk av å leve et bekymringsløst liv hvor hun kan bruke tiden sin på akkurat det hun vil og hvem hun vil, men angsten bobler rett under overflaten og legger grenser for henne.

Frykten for å komme ut
Selv om Odile er en voksen dame, kjører hun fortsatt sin egen greie og gjør ting som vi typisk er vant med fra ungdomsserier. Hun henger i studio med kompisen Stian (Lars Vaular), spiller basket med søsteren (Siri Black Ndiaye), bokser med Markus (Kamelen), kjøper weed i en nedslitt stonerleilighet og går på bar med kjæresten. Spørsmålet om hun skal «komme ut» til, og sin muslimske far er også et spørsmål vi typisk tenker er en problemstilling som hører ungdomstiden til, som har fått en konklusjon før man blir voksen. Frykten for å komme ut til far er på mange måter en faktor som holder Odile tilbake fra å bli voksen. Istedenfor å være en seriøs rapper som gir ut låter som vil avsløre at hun er lesbisk, forblir hun en umoden og usikker hobbymusiker.

Dramaet i kjærlighetslivet er likevel kanskje mer relaterbart for voksne. Spørsmål om samboerskap og det Odile kaller for konformitetspisset er sentrale spørsmål for mange unge voksne i dag. Odile bruker musikken til å ta brodden av angsten, og gir også seerne en mer behagelig opplevelse. Som med Odile selv er det umulig å avgjøre om serien er myntet på ungdom eller på voksne.

Karakteren Odile er en tydelig representasjon av en som har vokst opp i Bergen på 90-tallet, med en forkjærlighet for basket, boksing, bibliotek og beats. Hun jobber på biblioteket på dagtid og prøver å navigere livet på fritiden. Som mange andre som tilhører hennes generasjon, såkalte millenials, strever Odile i voksen alder med å etablere seg og lande et svar på spørsmål om hvem hun vil være og hva hun vil gjøre.

Et kjærkomment tilskudd
De siste årene har vi fått se flerkulturelle barn på TV i Norge, men Verden er min skildrer en ung voksen som har gjennomgått en oppvekst i «en moderne familie», med mor fra Norge og en muslimsk far fra Senegal. Her får vi se hvordan identitetsforhandlingene vi har blitt vant med fra ungdomsserier som Skam fortsetter inn i voksen alder. Serien punkterer kulturelle stereotypier gjennom vittig dialog, herlig selvironi, generasjonsmøter og kulturkræsj innad i egen familie, og her lykkes den i mye større grad enn for eksempel serien norsk-ish. Verden er min er også et kjærkomment tilskudd til fortellingene om andregenerasjonsinnvandrere og minoritetsnordmenn utenfor hovedstaden, for dem av oss som ikke har noe forhold til «kebabnorsk» og andre østlandsfenomener.

Produksjonen har klart å lage en serie om det å være flerkulturell anno (Karpe) 2022 heller enn anno (Barn av Regnbuen) 1973. Den mest presise kulturelle fremstillingen han leverer, er bildet av det bergenske hiphopmiljøet som griller, røyker spliff med utsikt mot Løvstakksiden, spiser lunsj på Landmark og drikker øl på Victoria og Legal.

«Serien punkterer kulturelle stereotypier gjennom vittig dialog, herlig selvironi, generasjonsmøter og kulturkræsj innad i egen familie».

Verden er min viser Odile i sitt daglige liv og bygger ikke opp mot ett stort klimaks, men har flere mindre milepæler som skal nås i løpet av serien. Oppbygningen samsvarer med livsfasen hun er i. Det er ikke noen utdanning som skal gjøres ferdig, det er ikke noen jobb som skal landes, men hun skal klare å være ærlig med andre og seg selv, i ord, handling og gjennom musikken. Hun skal mestre sitt eget liv, ett skritt om gangen. Og som i livet ellers er det flere stier som skal tråkkes opp samtidig. Familie, karriere, vennskap og kjærlighet.

Persongalleriet er fargerikt og stjernespekket, men det er kun et fåtall karakterer som presenteres med noen som helst dybde. Odile selv er blant disse. Hun er lojal mot venner og familie, men på bekostning av sin egen velvære og selvfølelse. Seerne får bli kjent med produsentkompisen Stian, som gir et overfladisk inntrykk av å gi dybde, men i alle scener av serien er han en bunnsolid, lojal kompis som stiller opp, men gjennomgår ikke noen utvikling gjennom serien. Han konfronterer aldri Odile når hun kanskje burde bli konfrontert.

Den andre karakteren som får noe dybde i serien, er Odiles far. At det er familien Black Ndiaye som er castet i rollene som Odiles familie gir serien et rørende særpreg. Dybden i hans karakter utvikles gjennom konfrontasjon med Odile og blir mest brukt til å understreke kompleksiteten i hennes karakter. I det hele tatt er persongalleriet lagt opp til å underbygge forståelsen for Odile. Den tredje karakteren som vi blir kjent med på et litt mer inngående plan, er Zoë (Tinashe Williamsson), som kommer inn som en utfordrer i Odile’s kjærlighetsliv.

Ti år på etterskudd?
Foto og regi er upretensiøst og enkelt, noe som speiler hovedpersonen selv. Lydsporet med myke beats gir serien et drømmeaktig preg, noe som gjør det lettere å akseptere illusjonen om at Bergen er en regnbueby med evig oppholdsvær, hvor alle kan bli akseptert for den de er. Dette er serien jeg trengte da jeg var 18 år, da jeg trodde jeg måtte bli voksen med engang. Den er altså kommet ut ti år på overtid, ikke bare med tanke på min egen personlige utvikling, men etter å ha sett mottakelsen som for eksempel Issa Rae’s TV-serie Insecure har fått i Europa, er det trygt å anta at publikum hadde vært modne for denne serien for mange år siden.

Verden er min kunne vært viktig, men den utfordrer ikke nok i forhold til tidspunktet og modenheten i publikummet den er ment for. Verden er min gir oss en fortelling om Bergen som burde ha kommet for lenge siden, og som allerede burde vært sett av «alle». Det er en god storyline med gode skuespillerprestasjoner som absolutt kan anbefales. Dette er ikke en fantastisk serie, men det er fantastisk at den finnes.
Verden er min er en serie om vennskap, kjærlighet og det å aldri bli voksen. Regissør Øyvind Holtman og manusforfatter Amy Black Ndiaye utfordrer forestillingen om Bergen som regnbyen, og gir oss en fortelling om Bergen som regnbuebyen, hvor bergensere blir presentert med ulike farger, legninger og religioner. Odile (Amy Black Ndiaye) viser hvor mange ulike identiteter som kan bo i én person, og hva det kan gjøre med selvfølelsen og selvtilliten når man skal ivareta flere motstridende interesser på en gang. Vi blir kjent med en kvinne som gir inntrykk av å leve et bekymringsløst liv hvor hun kan bruke tiden sin på akkurat det hun vil og hvem hun vil, men angsten bobler rett under overflaten og legger grenser for henne.

«Verden er min gir oss en fortelling om Bergen som burde ha kommet for lenge siden, og som allerede burde vært sett av ‘alle’.»

Frykten for å komme ut
Selv om Odile er en voksen dame, kjører hun fortsatt sin egen greie og gjør ting som vi typisk er vant med fra ungdomsserier. Hun henger i studio med kompisen Stian (Lars Vaular), spiller basket med søsteren (Siri Black Ndiaye), bokser med Markus (Kamelen), kjøper weed i en nedslitt stonerleilighet og går på bar med kjæresten. Spørsmålet om hun skal «komme ut» til, og sin muslimske far er også et spørsmål vi typisk tenker er en problemstilling som hører ungdomstiden til, som har fått en konklusjon før man blir voksen. Frykten for å komme ut til far er på mange måter en faktor som holder Odile tilbake fra å bli voksen. Istedenfor å være en seriøs rapper som gir ut låter som vil avsløre at hun er lesbisk, forblir hun en umoden og usikker hobbymusiker.

Dramaet i kjærlighetslivet er likevel kanskje mer relaterbart for voksne. Spørsmål om samboerskap og det Odile kaller for konformitetspisset er sentrale spørsmål for mange unge voksne i dag. Odile bruker musikken til å ta brodden av angsten, og gir også seerne en mer behagelig opplevelse. Som med Odile selv er det umulig å avgjøre om serien er myntet på ungdom eller på voksne.

Karakteren Odile er en tydelig representasjon av en som har vokst opp i Bergen på 90-tallet, med en forkjærlighet for basket, boksing, bibliotek og beats. Hun jobber på biblioteket på dagtid og prøver å navigere livet på fritiden. Som mange andre som tilhører hennes generasjon, såkalte millenials, strever Odile i voksen alder med å etablere seg og lande et svar på spørsmål om hvem hun vil være og hva hun vil gjøre.

Et kjærkomment tilskudd
De siste årene har vi fått se flerkulturelle barn på TV i Norge, men Verden er min skildrer en ung voksen som har gjennomgått en oppvekst i «en moderne familie», med mor fra Norge og en muslimsk far fra Senegal. Her får vi se hvordan identitetsforhandlingene vi har blitt vant med fra ungdomsserier som Skam fortsetter inn i voksen alder. Serien punkterer kulturelle stereotypier gjennom vittig dialog, herlig selvironi, generasjonsmøter og kulturkræsj innad i egen familie, og her lykkes den i mye større grad enn for eksempel serien norsk-ish. Verden er min er også et kjærkomment tilskudd til fortellingene om andregenerasjonsinnvandrere og minoritetsnordmenn utenfor hovedstaden, for dem av oss som ikke har noe forhold til «kebabnorsk» og andre østlandsfenomener.

Produksjonen har klart å lage en serie om det å være flerkulturell anno (Karpe) 2022 heller enn anno (Barn av Regnbuen) 1973. Den mest presise kulturelle fremstillingen han leverer, er bildet av det bergenske hiphopmiljøet som griller, røyker spliff med utsikt mot Løvstakksiden, spiser lunsj på Landmark og drikker øl på Victoria og Legal.

Verden er min viser Odile i sitt daglige liv og bygger ikke opp mot ett stort klimaks, men har flere mindre milepæler som skal nås i løpet av serien. Oppbygningen samsvarer med livsfasen hun er i. Det er ikke noen utdanning som skal gjøres ferdig, det er ikke noen jobb som skal landes, men hun skal klare å være ærlig med andre og seg selv, i ord, handling og gjennom musikken. Hun skal mestre sitt eget liv, ett skritt om gangen. Og som i livet ellers er det flere stier som skal tråkkes opp samtidig. Familie, karriere, vennskap og kjærlighet.

Persongalleriet er fargerikt og stjernespekket, men det er kun et fåtall karakterer som presenteres med noen som helst dybde. Odile selv er blant disse. Hun er lojal mot venner og familie, men på bekostning av sin egen velvære og selvfølelse. Seerne får bli kjent med produsentkompisen Stian, som gir et overfladisk inntrykk av å gi dybde, men i alle scener av serien er han en bunnsolid, lojal kompis som stiller opp, men gjennomgår ikke noen utvikling gjennom serien. Han konfronterer aldri Odile når hun kanskje burde bli konfrontert.

Den andre karakteren som får noe dybde i serien, er Odiles far. At det er familien Black Ndiaye som er castet i rollene som Odiles familie gir serien et rørende særpreg. Dybden i hans karakter utvikles gjennom konfrontasjon med Odile og blir mest brukt til å understreke kompleksiteten i hennes karakter. I det hele tatt er persongalleriet lagt opp til å underbygge forståelsen for Odile. Den tredje karakteren som vi blir kjent med på et litt mer inngående plan, er Zoë (Tinashe Williamsson), som kommer inn som en utfordrer i Odile’s kjærlighetsliv.

Ti år på etterskudd?
Foto og regi er upretensiøst og enkelt, noe som speiler hovedpersonen selv. Lydsporet med myke beats gir serien et drømmeaktig preg, noe som gjør det lettere å akseptere illusjonen om at Bergen er en regnbueby med evig oppholdsvær, hvor alle kan bli akseptert for den de er. Dette er serien jeg trengte da jeg var 18 år, da jeg trodde jeg måtte bli voksen med engang. Den er altså kommet ut ti år på overtid, ikke bare med tanke på min egen personlige utvikling, men etter å ha sett mottakelsen som for eksempel Issa Rae’s TV-serie Insecure har fått i Europa, er det trygt å anta at publikum hadde vært modne for denne serien for mange år siden.

Verden er min kunne vært viktig, men den utfordrer ikke nok i forhold til tidspunktet og modenheten i publikummet den er ment for. Verden er min gir oss en fortelling om Bergen som burde ha kommet for lenge siden, og som allerede burde vært sett av «alle». Det er en god storyline med gode skuespillerprestasjoner som absolutt kan anbefales. Dette er ikke en fantastisk serie, men det er fantastisk at den finnes.