Adam og Eva var migranter. Den første nordmann var en migrant. Det vil si: De flyttet – eller ble flyttet – permanent for å bebo et nytt område, atskilt fra det de tidligere levde i. Migrasjon er ikke en anomali eller et fenomen av annen rang. Uten migrasjon ville størsteparten av kloden vår vært uten beboere.

Av Knut Kjeldstadli

I menneskenes lange globale historie kan vi skjelne mellom flere æraer og perioder. Fra «deep time» i Afrika – 200 000 år sia – flyttet homo sapiens i små grupper innen Afrika. Mellom 60 og 70 000 år siden flyttet de skritt for skritt fra Øst-Afrika til Midt-Østen, randa av det asiatisk-europeiske kontinentet.

Et viktig aspekt av denne historien er monogenesen, at menneskets opphav er grunnleggende ett. En polygenetisk historie, som hevder at det moderne mennesket har utviklet seg fra flere uavhengige sentra, støttes ikke av det genetiske bevismaterialet, for ikke å snakke om teoriens vemmelige politiske implikasjoner. Genetikk forteller om et felles opphav, noen ganger med forbløffende resultater. Halvparten av den samiske befolkningen deler gener med berberne i Nord-Afrika.

Fra denne tropiske bevegelsen gikk en avlegger mot sør gjennom Sørøst-Asia til Australia. En annen gikk langs Nordøst-Asia, krysset Bering-stredet og så vandret menneskene gjennom de to Amerikaer til Patagonia i sør. Nok en gang må vi holde fast på et bilde, ikke av en enhetlig bevegelse, men av tallrike grupper og folk – 600 språk er identifisert i Nord-Amerika. Og endelig gikk den tredje vandringen fra Midt-Østen til Europa 40 00 år før vår tidsalder. Denne artikkelen er et sveip fra de tidlige menneskene flyttet på seg til i dag.

 

Språk som kilde
Underveis må noen dramatiske prosesser ha funnet sted, det veit vi fra historisk og komparativ lingvistikk. Resultatene fra lingvistikken bygger på to tilnærminger, som begge ser dagens språk som avsetninger fra historiske prosesser.  Den første metoden sporer låneord som er lånt fra et språk til et annet. Det er en metode som bygger på lydlikhet, sjølsagt – vi er nå for det meste i et førmoderne og ikke-skriftlig samfunn. En typologi eller skala er bygd på hyppigheten ord, tolket som uttrykk for forskjellige former for kontakt mellom grupper – sporadisk, underordnet, erobret, sammensmeltet etc.

En annen tilnærming er bygd på å spore et slektskap mellom språk, særlig hva som kalles basis-ord, de som betegner tall, kroppsdeler og familie. En tommelfingerregel er å se på antallet av varianter og undervarianter av et felles opphavsspråk; desto flere etterkommerspråk det er i et område, desto lenger hadde utviklingen og diversifiseringen, oppdelingen, tatt.

For eksempel hevder lingvister at det er en familielikhet mellom fem såkalte dene-kaukasiske språk: sino-tibetansk, nord-kaukasisk, baskisk, jeniseine (et isolert språk i nordøstlige Sibir) og endelig noen språkgrupper i Nord-Amerika.

Hvordan kan vi gjøre rede for dette forvirrende mønsteret? Den mest sannsynlige tolkingen er at et felles dene-kaukasisk språk ble truffet av en kraft, en sterk befolkningskraft som splittet de opprinnelige innbyggerne, som ble jaget eller trakk seg unna i ulike retninger. Men vi må ikke tenke på dette som masseinvasjon. Flyttingen var skrittvis, bokstavelig talt. Og den har trolig skjedd i mindre grupper. Og den tok tid, lang tid. En måte å forestille seg dette på, er som en film i ekstrem slow motion.

I nyere tid har det vært tale om en bantu-ekspansjon i sub-Sahara, som har funnet sted i løpet av par hundre år; noen spesialister forteller at historien tok flere tusen år.

 

Kloden fylles
La oss vende tilbake til spørsmålet om periodisering. Etter de tre store bevegelsene til Australia, Asia og Europa var til slutt bare Arktis og noen isolerte øyer uten bosetting fra mennesker. Fyllingen av kloden fant sted omkring år 600.

Flere forskere har sett en overgang i steinalderen, neolittisk tid, ved den andre fasen i den første jordbruksrevolusjonen, da menneskene ble mer bufaste. At kloden ble fylt, innebar at fra da av ble migrasjon flytting inn i områder hvor folk hadde slått seg ned tidligere. Nå kunne migrasjon bety kolonisering. Få migrerende grupper demonstrerer det klarere enn steppenes herrer – de heste-baserte asiatiske imperiene – hunernes ‘horde’ i det femte hundreåret, så mongolene i det 13. og tyrkerne i det 15.  og 16. hundreåret.

En annen skillelinje blir gjerne satt omkring år 1500. Før var bevegelsene interkontinentale, holdt seg innafor en verdensdel. Eksempler er bantuene i Sør-Afrika og folk fra Sørvest-Kina som dro til Vietnam og Indonesia.

Så, rundt 1500-1600 ble nye sjøgående fartøyer utviklet – sikrere, større, med tre master og avansert rigging. Da ble transkontinental eller transoseanisk migrasjon mulig i større omfang. Før europeerne hadde kommet så langt, hadde den kinesiske admiralen Zheng kommet til Aden på en ekspedisjon som varte fra 1405 til 1433, 1000 mann på hvert skip, i alt 27 000 deltakere, sammen med dyr og grønnsaker som ble dyrket om bord. Så skiftet Ming-dynastiet politikken sin i retning isolasjon og ødela til og med nedtegningene om Zhengs reiser.

 

Massemigrasjon
Hva kom så? Det er rimelig å se en ny epoke med oppkomsten av de transatlantiske proletære massemigrasjonene. Norsk utvandring på siste del av 1800-tallet, som nummer to i omfang i Europa etter Irland, er et godt døme. Emigrasjonen ble gjort mulig ved dampskip, som leverte ganske sikker, stabil og overkommelig transport for store mengder. Europeere dro til Australia og Sør- og Nord-Amerika.

Indere dro til landa rundt Det indiske hav, kinesere fôr til Sørøst-Asia. Russere og kinesere ekspanderte i Asias indre.  Disse migrasjonene var primært økonomisk eller materielt motivert. En årsak var demografi, befolkningsvekst. En annen var økonomi, som både ledet folk til å flytte som lønnsarbeidere i økonomisk sentrale områder, og presset småbønder i opphavslandet til ruin på grunn av frihandel.

Disse migrantene bestod for det meste av juridisk frie lønnsarbeidere.

Disse flyttebevegelsene – det euro-amerikanske og det russisk-sibirske – dannet migrasjonssystemer. Et migrasjonssystem er bevegelser som spenner over -et langt tidsrom, og som holdes oppe fordi de fyller funksjoner både i avsender- og mottaker-områdene, og blir reprodusert og holdt ved like av ulike mekanismer, som Amerika-brevene sendt hjem til slekt, venner og aviser.

Den nåværende epoken er på noen måter en fortsettelse av massemigrasjonene, det er også nye innslag. Slutten på den typiske arbeidsmigrasjonens tidsalder kan ha kommet i kjølvannet etter oljekrisa på 1970-tallet. Fra nå av sank sysselsettingen i mottakslanda. Det som kan kalles ‘arbeidssamfunnet’, med bruk av store mengder generell arbeidskraft, synes å ha kommet til ende. Migranter har færre jobber å flytte til. Flere kommer som flyktninger (hvori opptatt asylsøkere).

Det regnes at tre prosent av jordas befolkning oppholder seg utenfor sitt opphavsland. Regulære arbeidsmigranter utgjør en firedel. En annen firedel er migranter sans papiers (uten dokumenter), ikke illegale, for jeg kan ikke se at det å være menneske er ulovlig. Så er det en fjerdedel med flyktninger og asylsøkere. Til slutt utgjør familiemedlemmer den siste andelen.

 

Migrasjonstyper – en systematikk
Er vi ute etter en mer systematisk analyse av migrasjon, kan vi bygge en typologi på relasjonen mellom migrantene og mottakersamfunnene. Da kan vi foreslå den følgende inndelingen,

Indre flyttinger, flyttinger innen et hjemland, som de årlige reisene til fiskeriene i Nord-Norge,

Nomadisk migrasjon, innefattet det som kalles transhumans, som når samene flytter reinen mellom sommerbeitene og vinterkvarteret,

Transplantasjon. Samfunn som likner hjemlandet omplantes i (nesten) ubefolkete områder. Det er forholdsvis lav grad av konkurranse og kamp om hegemoniet

Kolonisering, hvor nykommere flytter inn i allerede befolkete områder, men like fullt etablerer samfunn som likner på opphavslandet. Dette blir regelmessig fulgt av konkurranse, kamp og undertrykking.

Migrasjon cross-community.  Individer og grupper flytter inn i etablerte samfunn. De nye danner en minoritet, ofte i en underordnet posisjon. Da det ikke er noe fritt land igjen i verden, øker denne formen.

 

Migrasjonstyper i den moderne verden
Etter at transoseanisk migrasjon var etablert, i tida etter 1500, har det vært flere typer migrasjon. Om vi klassifiserer dem i forhold til årsak, har det som nevnt vært flyttebevegelser som primært har vært motivert av økonomi, samt de som kan karakteriseres som politiske.

La oss først se på økonomi som årsak. Fra omkring 1500 har mennesker blitt hentet til eller dratt til arbeidsmarkeder eller i det minste kvasimarkeder for arbeidskraft.

Først var det frivillig migrasjon, fra sentrene i periferiene, kolonisering i den forstand som er nevnt foran. Eksempler er portugisiske handelsstasjoner i Øst-Afrika, India og Sørøst-Asia, dernest den såkalte «gamle» innvandringen i USA, andre oversjøiske vandringer fra Europa, bevegelser fra Russland østover inn i Asia og settler-kolonier i Afrika i land som Kenya og Sør-Afrika.

Imidlertid var det jo slik at de fleste migranter gjennom tidene ikke ble sjølstendige. Migrasjonen deres må forstås som suksessive skritt henimot danningen av et verdensmarked for arbeidskraft. 

Slaveri var det første skrittet. Arbeidere og arbeidskraft var andre menns eiendom. Topp-perioden var fra det 16.. hundreåret, kulminerte i det 18. hundreåret og var for det meste avsluttet i løpet av det 19. hundreåret. I USA skjedde det i 1865, åtte år etter at slaveriet var avskaffet i det ottomanske imperiet.  Slaveriets rasjonale var fundert i plantasjeøkonomien, som var arbeidsintensiv og hvilte på en samling av mange og billige hender på samme sted. Regionene med plantasjer var Brasil, Karibia og de amerikanske sørstatene. Vi kan legge til afrikanske og andre slaver i arabiske land. Disse ble brukt mer som husholdsslaver enn som produktiv arbeidskraft i plantasjer eller gruver.

Den neste formen for arbeidermobilitet utgjorde et skritt i retning av frivillig flytting og en rettslig status. Dette var kalt indentured labour, kontrakt-

arbeid. Nå var arbeiderne i prinsippet frie til å inngå en kontrakt. Avtalene ble inngått for lange tidsrom, men likevel var det en tidsgrense for hvor lenge arbeiderne kunne bindes. Men det var andre tvangselementer i systemer. Kontraktene var standardiserte, og etterlot ikke noe rom for reelle forhandlinger. Mange kontraktarbeidere ble aldri fri. De måtte kjøpe mat og annet i selskapets butikker til priser som låste dem inne i et permanent gjeldsslaveri. Kulier var det nedsettende navnet på gruppa. Det tvetydige ved kontraktsystemet viser seg ved at ordet ‘kuli’ betyr ‘lønn’ på tamil, mens det på kinesisk betyr ‘bitter styrke’.

Systemet involverte faktisk mer arbeidskraft enn slavehandelen, og ble praktisert i det britiske samveldet – store kontingenter kom fra India. I nederlandske besittelser ble det endelig avskaffet i 1942.

Kontraktarbeid fylte noen av de samme funksjonene som slaveriet. Også de ble brukt på plantasjene og til jernbanebygging, en påminning om at systemet var rettet mot eksport av mat og råmaterialer i et globalt marked. Fra arbeidsgivernes synsvinkel sparte kontraktarbeidene dem for å måtte betale for oppfostring og reproduksjon av ny arbeidskraft.  Arbeiderne kom gjerne i sine tidlige ungdomsår.

Mens slaveri og kontraktsarbeid var knyttet til handelskapitalisme, plantasjeøkonomi og kolonialisme, var den neste typen intimt forbundet med industriell kapitalisme, nemlig arbeidsmigranter. De hadde ikke noen spesielle ferdigheter som det var etterspørsel etter, og de gikk vanligvis inn på arbeidsmarkedet på de lavere trinnene på den sosiale stigen. Men de skilte seg fra slavene ved å være juridisk frie til å selge sin arbeidskraft, i prinsippet etter forhandlinger og avtaler.

Eksempler på svære arbeidsvandringer er de tre millioner contadini som dro fra Mezzogiorno i Italia til Argentina, eller de såkalte Ruhr-Polen, polske gruvearbeidere i Tyskland ved slutten av det 19. hundreåret. I USAs historie er dette kjent som “den nye immigrasjonen”, mer proletær enn den gamle og med mange fra Sør- og Øst-Europa. Tida etter andre verdenskrig minner om tiåra før 1914, med den samme forflytningen fra de økonomiske utkantene til verdens sentra. Størst oppmerksomhet blir ofte gitt til emigranter til Europa og til latin-amerikanske braceros (bokstavelig talt ‘armarbeidere’) i USA.

Sett fra arbeidskjøpernes synsvinkel tilbød migrantene tilstrekkelig, billig, ofte sosialt underordnet og fleksibel arbeidskraft – den klassiske industrielle reservearméen. Følger vi Marx her, kan vi snakke om en lønnsarbeiderklasse som var fri, sett fra et juridisk utgangspunkt. De var ikke bundet til jorda, slik livegne var, og de hadde i prinsippet frihet til å inngå avtaler. Men hvor frie var de? Er de? Vi snakker om lønnsslaveri. Å selge arbeidskrafta var nødvendig for å overleve, og når den var solgt, tilhørte den en annen. Og i tillegg til denne økonomiske tvangen kom sjefenes sosiale og politiske makt.

Vi må samtidig innse at arbeid i en markedsøkonomi også kan gjøres av ufri og ufrivillig arbeidskraft, et moment som er understreket av sosiologen Robin Cohen. Han lister opp livegne, gjeldsslaver, lærlinger, barnearbeid, kontraktsarbeid, straffearbeid, former for huslig arbeid, konsentrasjonsleirarbeid og såkalt ‘forbedringsanstaltarbeid’ (corrective labour).  Og slike ufrie former er blitt kombinert med fritt lønnsarbeid på ymse vis.

Slutten på arbeidsvandringenes typiske epoke kan dateres til kjølvannet etter oljekrisa på 1970-tallet. Fra nå av sank sysselsettingen i mottakslanda. Det som vi har kalt  ‘arbeidssamfunnet’ med store mengder av allment arbeid var ved slutten. Nå hadde migranter færre jobber å flytte til.

Til disse formene kan vi legge til karrieremigranter, utdanningssøkende og familiestyrte flyttinger. Og så er det politisk motivert mobilitet, fordrevne, statsløse (displaced persons) og mennesker som av mange ulike grunner er på flukt.

 

Epilog
Den amerikanske historikeren Jose Moya har sagt at studiet av global migrasjon viser at samfunn ikke kan bli ordentlig forstått uten deres historiske inn- og utvandring. Dette kan illustreres ved skilnadene innad i de to Amerikaer. Land i Amerika med erobring fra Spania, med en liten europeisk befolkning og en høy andel med urfolksinnbyggere, opplevde en langtrukket og usikker overgang til kapitalismen. Regioner med plantasjeøkonomi, slaveri og tallmessig sett et forholdsvis lite urfolk, som i Nordøst-Brasil og sørstatene i USA, ble ikke økonomiske boom-områder før i nyere tid. De europeiske settlerkoloniene vest i Mexico and nord i Amerika var ikke suksesser i kolonitida, men ledet veien inn i moderne kapitalisme. Som en allmenn regel – det er forbindelser mellom typen migrasjon og arten av dominans i en samfunnsformasjon. Migrasjon spiller en rolle.

I debatten i dag gjør det inntrykk når vi hører at én million migranter kommer til Europa på ett år. Tallet høres høyt ut. Uten å bagatellisere utfordringene, så finnes det historiske migrasjoner som langt overstiger dette tallet. Etter første verdenskrig ble fem millioner mennesker omplassert. Under andre verdenskrig flyttet 90 millioner mennesker internt i Kina. Etter andre verdenskrig dro 11-12 millioner fra de tyskspråklige områdene i Balkan, Sudetenland og Polen til Tyskland. Under delingen av India og Pakistan i 1947 var 14 millioner på vandring. Anslag sier at mellom en halv million og en million døde.

Historiske paralleller er aldri perfekte. I tilfellene med de tysktalende og med India og Pakistan kan en si at de kom til områder med lignende språk og samme religion. Så historien om displaced people i Europa etter andre verdenskrig er mer relevant når det gjelder sammenligninger med i dag. Disse slo seg ned i land som USA, Storbritannia, Frankrike og også Australia og Canada. Integrasjonsprosessen var ikke smertefri. Men litt etter litt gikk det seg til. Det kan, og ja det vil, skje igjen.