Hva var navnet, Munch?
Hva har Pablo Picassos «Les Demoiselles d’Avignon», varieté-artisten George Jackson og Carl Hagenbecks menneskelige dyrehage til felles? De er alle del av kunstneren Edvard Munchs samtid, noe vi lærer om i utstillingen «Gi meg et navn».
Av Endre Dalen
Den omfattende utstillingen «Gi meg et navn» er visuelt apellerende og bærer en historisk tyngde, og vi blir tatt gjennom alle de nevnte personenes virksomhet. Utstillingen, som dermed omfatter mye, mye mer enn Munch, er likevel sentrert rundt hans malerier av Sultan Abdul Karem.
På utstillingen kan vi se bildene Edvard Munch malte av Sultan Abdul Karem i Oslo i 1916. Karem var en mann med afrikansk opprinnelse og med utstillingen retter Munchmuseet fokus mot fortidens forestillinger om etnisitet og rase, og museets egen rolle i lys av spørsmål om rasisme, identitet og mangfold.
Karem var imidlertid navnløs på Munch sine bilder, og fikk heller påklistret mer nedverdigende, diskriminerende og annerledesgjørende titler som «Neger med grønt skjærf». Gjennom årenes løp har bildet hatt flere navn, men modellen står fortsatt uten navn i tittelen.
På utstillingen som foregår på Munchmuseet, som ennå ikke har flyttet fra Tøyen, har kuratorene Mohamed Abdi og Lars Toft Eriksen forsøkt å finne ut mer om hvem Sultan Abdul Karem var. Vi hører om hvem som tipset Munch om modellen og vi hører at han var plukket opp fra et omreisende sirkus, men vi vet fortsatt ikke hvor han kom fra, eller om han virkelig het Sultan Abdul Karem.
I utstillingen ser vi et annet relatert bilde: «Cleopatra og slaven», malt i 1916. Det stilles spørsmålstegn ved om det er samme person som portretteres, denne gangen naken, ved siden av en hvit påkledd kvinne. I 1918 delte imidlertid Munch bildet i to, av uvisse grunner. I utstillingen ser vi også videoprojeksjoner av billedkunstner Ahmed Umar, forfatter og poet Guro Sibeko og rapper Musti. Alle tre kommer med sine personlige tolkningar av Edvard Munchs «Cleopatra og slaven», noe som drar Munchs verk inn i vår samtid.
«Gi meg et navn» er en solid utstilling, men anbefales kanskje ikke så mye for Munch-kjennere og kunstentusiaster, som de med interesse for kolonitidens skyggesider. Munchmuseet får oss til å se oss selv utenfra, og viser at som kurator Mohamed Abdi sier, «enhver tid og ethvert samfunn har sin form for rasisme». Dette er er en god grunn til å besøke Munchmuseet før det flytter til Bjørvika til høsten.
