Identitetspolitikk-hysteriet

Identitetspolitikk-hysteriet: Et sammenbrudd av den offentlige samtalen. Et angrep på så vel akademia som ytringsfriheten. En tendens som truer vår samfunnsstruktur. Ifølge disse påstandene skulle en tro at det handlet om noe helt annet enn at minoriteter og marginaliserte grupper stiller krav til å bli sett, hørt og forstått.

Av Tonje Finvold Lacher

Identitetspolitikk. Bare ordet i seg selv er nok til å få nakkehårene til å reise seg hos profilerte spaltister, akademikere, FrP-politikere og redaktører, som Asle Toje, Bård Larsen, Kjetil Rolness, Jon Helgheim, Anki Gerhardsen og Frank Rossavik. Samtidig som de roper høyt om krenkelseshysteri og moralisme, kvesser de både klør og pennespisser i et forsøk på å redde både akademia og det trygge ytringsrommet de selv har vært med å definere og som de føler seg hjemme i. Hvordan ble identitetspolitikken samfunnsfiende nummer en? 

Det nye skjellsordet
Trusselen (les: identitetspolitikken) er ikke et nytt fenomen, men her i Norge ble den aktualisert gjennom Black Lives Matter-bevegelsen. Plutselig fikk marginaliserte stemmer komme til orde, historier om hverdagsrasisme og undertrykkelse sto på trykk i avisene og ble dermed vanskelig å overse – selv for oss som ikke hadde opplevd det selv. Som en naturlig konsekvens av at døra ble åpnet for flere stemmer, kom også behovet for å kreve både handling og endring i eksistensielle strukturer. 

Der mange valgte å lytte, kanskje også lære, valgte altså andre å gå til motangrep og avfeie argumentene og kravene som aktivisme og en trussel mot ytringsfriheten. Et eksempel her er FrP-politker Jon Helgheims påstander om at strukturell rasisme er en konspirasjonsteori, og ikke noe som betegner noe som eksisterer i Norge, fordi han ikke har opplevd det selv. Det hele toppet seg tydeligvis da en gruppe KHIO-studenter sendte ut krav om avkolonialisering av pensum og en økt bevissthet rundt rasisme og undertrykkelse på skolen deres, og en mindre gruppe studenter kom med motsvar der de så utdanningen sin som truet. 

Aftenposten-kommentator Frank Rossavik var raskt ute med å påstå at identitetspolitikken truet den akademiske ytringsfriheten – til stor enighet fra spaltister som aldri hadde satt sin fot på KHIO, men som nå viste en genuin interesse for å beskytte og forsvare skolen mot enhver form for endring, som undertegnede skrev om i Samora Forum nr. 3/2020. 

Plutselig ble alle diskusjoner som tok for seg spørsmål som ulikhet, diskriminering og rasisme stemplet som identitetspolitikk, og så fort det kortet kastes på bordet, er distraksjonen et faktum. Identitetspolitikk har også blitt et allmenngyldig skjellsord, som skygger for sakene som en egentlig prøver å fremme for debatt, og dermed drukner sak i et hylekor av stemmer som spytter ut ord som krenket, moralisme, innsnevring av ytringsrommet og woke, uten å ta til seg at motdebattantene kanskje også har fornuftige argumenter som det er verdt å høre på. Snakker vi stor ståhei for ingenting, eller dekker støyen rundt identitetspolitikken bare over for det vi egentlig burde snakke om? Hvem bør egentlig være krenka her?

«Når argumenter avfeies som identitetspolitikk eller aktivisme, umyndiggjøres motstanderne, en setter seg selv i en form for offerrolle og prøver dermed å dekke over sine egne privilegier.»

 

Den hvite manns identitet
Begrepet identitetspolitikk knytter seg til temaer som identitet, undertrykkelse, urettferdighet eller ulikhet. Den har spilt en rolle i kamper mot rasisme og for likestilling mellom kjønn. Tenker vi etter, så ser vi at identitetspolitikk er en ganske vag betegnelse, som igjen referer til diskusjoner og politiske saker knyttet til blant annet rasisme, kjønnsidentitet, feminisme, diskriminering og kritikk av postkoloniale strukturer som påvirker folks liv negativt. Tenker vi enda mer etter, så ser vi at identitet faktisk er en forutsetning for all politikk. Din erfaring, bakgrunn og omgivelser er med å forme deg som person og dermed definere dine holdninger, ditt tankesett og din tilværelse. 

Er du mørk i huden og opplever gjentatte ganger at du blir diskriminert på grunn av hudfargen din eller kjønnet du identifiserer deg med, så blir det en del av din identitet og sannsynligvis også noe du ønsker å få en slutt på. Identiteten brukes dermed som en forklaring for opplevelsen av systematisk undertrykkelse og diskriminering. Det er strengt tatt ikke mer komplisert enn som så, men likevel gjøres det så utrolig vanskelig. Hvem er det som egentlig ikke forstår hva dette handler om?

Samtidig som identitetspolitikken er blitt et skjellsord, en hersketeknikk for å avfeie motdebattantens argumentasjon som kunnskapsløs aktivisme, glemmer tydeligvis anti-identitetspolitikerne at det å være hvit, middelaldrende, selvdefinert liberal eller konservativ, gjerne også mann, faktisk også er en identitet – ikke nødvendigvis en norm, slik det i dag virker å være. Når argumenter avfeies som identitetspolitikk, eller aktivisme brukes til å umyndiggjøre motstanderne, setter en seg selv i en form for offerrolle og prøver dermed å dekke over sine egne privilegier. Hvor kommer egentlig denne motstanden mot identitetspolitikken fra? 

«Det er langt mer alvorlig at vi fortsatt diskuterer identitetspolitikk som fenomen, framfor utfordringene med rasisme og ulikhet, og hva vi kan gjøre for å skape langsiktige endringer.»

Identitetspolitikkens motsetninger
Det er kanskje også greit å nevne at det er veldig få som kaller seg identitetspolitikere, det er en betegnelse de får tilskrevet, og som særlig favner forskningsområder som kjønnsstudier og postkoloniale studier. Tidligere i høst publiserte Åsmund Borgen Gjerde essayet «Er identitetspolitikk virkelig i ferd med å ødelegge akademia?» i Agenda magasin. Her plukker han fra hverandre påstander satt frem i 2020 av Asle Toje, Bård Larsen, Kjetil Rolness, Jon Helgheim og Frank Rossavik. 

«Rossavik, Rolness, Larsen og Toje bruker «identitetspolitikk» for å referere til alle som mener ikke-eksplisitt rasisme og andre former for marginalisering eksisterer i stort omfang. De mener identitetspolitikk står i motsetning til universalisme og liberalisme”». 

Det skriver Borgen Gjerde, og konkluderer dermed indirekte med at det er anti-identitetspolitikere som er en trussel mot akademia, ikke identitetspolitikken i seg selv. 

Hvorfor er det så vanskelig å anerkjenne andres erfaringsgrunnlag? Det er klart at en kan være redd for å falle ned fra sin høye hest, men konsekvensene av å ikke ta andres meninger og holdninger på alvor er farlige. Det er langt mer alvorlig at vi fortsatt diskuterer identitetspolitikk som fenomen, framfor utfordringene med rasisme og ulikhet, og hva vi kan gjøre for å skape langsiktige endringer. Hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg at det finnes mennesker som har andre erfaringer og opplevelser enn en selv? Og at deres erfaringer og opplevelser er vel så viktige som ens egne? 

At majoriteten blir bevisst på sine privilegier og strukturer som undertrykker andre, er ikke en trussel for samfunnet og fellesskapet. Det stemmer at krenkelseshysteriet har gått for langt, og det bør snart bli en slutt på hylekoret til den privilegerte massen.