Julian Assange – vår tids Ossietzky

Når vi deler ut priser til forkjempere for fred og ytringsfrihet, ser vi helst at de kjemper mot undertrykkende regimer i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Vår tids Ossietzky, Julian Assange, har ikke valgt seg de riktige fiendene: Han sitter fengslet i Storbritannia og er tiltalt av USA. Er det derfor han verken får Nobels fredspris eller Ossietzky-prisen?

Av Gisle Selnes

I 1936 ble den jødiske journalisten Carl von Ossietzky tildelt Nobels fredspris for å avsløre Tysklands hemmelige – og ulovlige – militariseringsprosjekt. Pristildelingen var uhyre kontroversiell. Flere sentrale norske politikere – og kong Haakon VII – unnlot å delta i seremonien. Det gjorde også Ossietzky, men av helt andre grunner: Han satt i en nazistisk konsentrasjonsleir i Esterwegen. To år senere døde han.

Julian Assange er det nærmeste vi kommer Ossietzky i vår del av verden etter krigen. Den største forskjellen mellom dem er nok at Assange har mye mindre støtte blant frihetselskende politikere og kulturpersonligheter enn det Ossietzky hadde.

Assange – som i dag sitter i høysikkerhetsfengselet Belmarsh, gjerne omtalt som Storbritannias Guantánamo Bay – har i flere år vært nominert til Nobels fredspris. Han fortjener prisen, ikke minst for det enorme arbeidet han gjorde i 2010–2011 med å avsløre amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Men han får den ikke. I stedet råtner han i fengsel – mens de virkelige forbryterne går fri.

Vesten mot resten
Det er ikke bare Den norske nobelkomiteen som overser Assange. Han ble også oversett av komiteen for Norsk PENs Ossietzkypris, som skal deles ut til noen som «har gjort en særlig innsats for ytringsfriheten». Dette til tross for at 2020 var året da utleveringssaken mot Assange kom opp i det britiske rettssystemet og viste verden hvor grotesk denne saken er. Over to økter – februar og november 2020 – kunne vi se overmaktens kyniske iscenesettelse av den fredelige journalisten Assange som en farlig forbryter. Det vil si: Det kunne vi egentlig ikke, for begge rettsrundene foregikk praktisk talt bak lukkede dører. Assange ble trakassert og isolert, og kroppsvisitert utallige ganger. I selve rettslokalet ble han plassert i et skuddsikkert glassbur uten direkte kontakt med sine forsvarere.

«Er det ikke typisk for den norske tenkemåten at det er mennesker fra «et fattig diktatur på den andre siden av jordkloden» (Filippinene) og fra den andre siden av det gamle jernteppet (Russland) som løftes frem som representanter for den modige journalistikken?»

Hvem var det så som fikk Ossietzkyprisen for 2020? Jo, norske karikaturtegnere. Juryen mente altså at deres «innsats for ytringsfriheten» gjorde det nødvendig å forbigå samvittighetsfangen Assange nok en gang. Akkurat hvordan den har tenkt, er vanskelig å si. Så vidt jeg vet, har ingen norsk karikaturtegner tatt noen alvorlig risiko for ytringsfriheten.

Årets fredsprisvinnere, Maria Ressa og Dmitry Muratov, er sikkert modige og verdige mottakere av Nobels fredspris – i likhet med en rekke andre journalister verden over som utøver yrket sitt i fredens tjeneste og med livet som innsats. Men er det ikke typisk for den norske tenkemåten at det er mennesker fra «et fattig diktatur på den andre siden av jordkloden» (Filippinene) og fra den andre siden av det gamle jernteppet (Russland) som løftes frem som representanter for den modige journalistikken?

Assange har i enda større grad enn sine to prisbelønnede kollegaer avslørt løgn, propaganda og krigsforbrytelser, med eget liv og egen sikkerhet som innsats: Helt siden han for første gang virkelig utfordret den mektige amerikanske krigsmakten – ved, på journalistisk vis, å publisere sannferdig informasjon om grove forbrytelser – har han vært forfulgt, internert, overvåket, fengslet og (psykisk) torturert. Det har FN-rapportører flere ganger slått fast.

Begrunnelse
Begrunnelsen for årets fredspristildeling munner ut i følgende presise beskrivelse av den genuint kritiske journalistikkens verdi – og risiko:

«En fri, uavhengig og faktabasert journalistikk beskytter mot maktmisbruk, løgn og krigspropaganda. Det er Nobelkomiteens overbevisning at ytrings- og informasjonsfrihet bidrar til en opplyst offentlighet. Disse rettighetene er viktige forutsetninger for demokrati og verner mot krig og konflikt. Tildelingen av Nobels fredspris til Maria Ressa og Dmitrij Muratov er ment å understreke betydningen av å beskytte og forsvare disse grunnleggende rettighetene.»

Det finnes neppe noen journalist i dagens verden som i større grad enn Assange har levd opp til de idealene som her beskrives. Hvorfor får ikke han også fredsprisen? Svaret er enkelt: Assange er fengslet og undertrykt av Norges og nobelpriskomiteens nærmeste allierte i den per definisjon «frie» vestlige verden. Han har med andre ord ikke valgt seg de riktige fiendene.

I januar i år ga dommer Vanessa Baraitser USAs advokater medhold på alle punkter, bortsett fra dette ene: Assange kan ikke utleveres til USA, for der er soningsforholdene så umenneskelige at selv ikke Assange – som en britisk minister har kalt «a miserable little worm» – fortjener å utsettes for dem. Sjansen for at han vil begå selvmord er for stor, mente hun.

«Assange har i enda større grad enn sine to prisbelønnede kollegaer avslørt løgn, propaganda og krigsforbrytelser, med eget liv og egen sikkerhet som innsats: Helt siden han for første gang virkelig utfordret den mektige amerikanske krigsmakten.»

«Prosessen er straffen»
Hvorfor sitter da Assange fremdeles isolert i Belmarsh? Jo, fordi USA anket dommen. Derfor blir det stadig nye runder, og utfallet er høyst usikkert. Da anken kom opp i slutten av oktober, fikk ikke Assange være til stede i rettsalen. Et par ganger dukket han opp på en TV-skjerm, magrere og sykere enn noensinne. «Jeg har sett Assange i alle mulige situasjoner», twitret den italienske journalisten Stefania Maurizi, «men jeg har aldri sett ham så dårlig og så faretruende tynn.»

Nå må Assange – og vi – vente uker og måneder på kjennelsen. Som hans forlovede, Stella Moris, treffende har sagt: «Prosessen er straffen» – den kan trekkes ut i det uendelige, mens Assange bare blir sykere og sykere. Slik får de virkelige forbryterne demonstrert for all verden at de kan gjøre akkurat som de vil, og at det verken finnes nåde eller rettsikkerhet for den som prøver å stoppe dem.

Så lenge Assange, den verdige nobelpriskandidaten, overses, begår Nobelpriskomiteen en unnlatelsessynd det knapt kan finnes tilgivelse for: Den sitter rolig og ser på at verdens største militærmakt, USA, fullbyrder den langsomme henrettelsen av mannen som avslørte krigsforbrytelsene deres.