Leder: Kritikk av kritikken (Nr. 4/2021)

Helt på tampen av dette året tar Klassekampen opp en viktig sak som sårt trenger spalteplass. Det viser seg, uten noen særlig overraskelse, at det er mangel på representasjon blant kritikere i Norge. Det er svært få med minoritetsbakgrunn som er registrert i kritikerlagets medlemslister. I diskusjoner på sosiale medier påpekte flere personer at Camara Lundestad Joofs teaterstykke «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» ble hyllet av kritikerne, men alle var hvite. Guro Sibeko sier blant annet til avisa at «alle kritikerne deler samme perspektiv. Alle synes at det som skjedde på scenen, var fremmed». Rania Broud påpeker at den manglende representasjonen blant kritikere med minoritetsbakgrunn inngår i norsk kulturliv generelt og at det henger sammen med at det er lite mangfold i kunsten som lages.

Som redaktør for Samora Forum, et antirasistisk tidsskrift, ble også Klassekampen jeg bedt om å uttale meg om saken. I tråd med de andre, påpekte jeg at representasjon er viktig i kulturbransjen, men også hos dem som kritiserer og anmelder kunsten. Både fordi kritikere er med på å bestemme hva slags kunst som blir ansett som kvalitet, men også fordi hvem som anmelder påvirker hvordan kunst anmeldes. I en oppfølgningsartikkel dagen etter, påpeker forfatter og Fett-redaktør, Sumaya Jirde Ali at problemet også er at de litteraturkritikerne som er aktive i dag sliter med å ta forfattere med minoritetsbakgrunn på alvor. Priya Bains føyer til i samme artikkel at poenget er at kritikerne må være bevisste på sin egen posisjon og sine egne referanserammer.

«Representasjon er viktig i kulturbransjen, men også hos dem som kritiserer og anmelder kunsten. Både fordi kritikere er med på å bestemme hva slags kunst som blir ansett som kvalitet, men også fordi hvem som anmelder påvirker hvordan kunst anmeldes.»

 

Samtidig som Klassekampen vekker liv i denne viktige samtalen, kommer nyheten om at den store afrikansk-amerikanske kritikeren, musikeren og produsenten Greg Tate er død. Min medredaktør Endre Dalen har skrevet en tekst i dette nummeret til minne om hans viktige livslange arbeid for kulturen. The Village Voice er en amerikansk ukeavis hvor Greg Tate var fast bidragsyter. Avisen hadde en sjelden oppfatning på 80-90-tallet om at «Afro-diasporisk musikk  noen ganger bør dekkes av folk som ikke er fremmede for de samfunnene som omtales.» Det er her Tate var kjent for sine skarpe kritikker av musikk, litteratur, billedkunst og film, men også mye annet som bypolitikk og politivold.

Noe av Greg Tate sitt uvurderlige bidrag til kunsten er «kritikken i seg selv». Kritikk er et eget medium og vi trenger en variert gruppe kritikere av mange av de samme grunnene som at vi trenger mangfold på filmlerretet eller scenen, i musikkbransjen eller i litteraturen. I 2016 skrev en annen kritiker og fast spaltist i The New Yorker, Hua Hsu at Greg Tate overbeviste ham om at også kritikken kan være kunst. Hvilken bakgrunn vi har, om det er etnisitet, kjønn, seksualitet eller klasse, vil påvirke de kunstneriske valgene vi tar. Vi er forskjellige, vi tenker forskjellig, føler forskjellig og opplever forskjellig. Audre Lorde oppfordrert oss til å bruke de menneskelige forskjellene til å skape kreativ forandring. Hvis vi etterstreber å omfavne forskjellene, får vi så mye mer variert og interessant lesestoff i form av kunstkritikk, som kan ha positive ringvirkninger for kunstfeltet generelt.

«Noe av Greg Tate sitt uvurderlige bidrag til kunsten er «kritikken i seg selv». Kritikk er et eget medium og vi trenger en variert gruppe kritikere av mange av de samme grunnene som at vi trenger mangfold på filmlerretet eller scenen, i musikkbransjen eller i litteraturen.»

 

Som kritikere kan vi forsøke å trenge gjennom den kunsten vi ser, analysere kunsten gjennom kunstnerne og forsøke å plassere den i en samfunnskontekst som gir ny mening til kunsten, samtidig som vi tar med oss våre egne erfaringer og bakgrunn i den vurderingen. Vi bruker det vi leser, lærer og tenker i oppfatningen av det andre produserer. Jo mer variasjon i perspektiv og erfaringsgrunnlag, desto mer varierte resultater får vi. Kritikk som kunstform vil derfor få en oppblomstring av å inkludere mer mangfoldige stemmer.

Jeg elsker å skrive kritikk fordi det er et format hvor jeg kan kombinere interessene mine, bruke teori sammen med kulturopplevelser og samtidig snike inn bredere samfunnskritikk. Derfor bruker vi denne lederplassen til å oppfordre flere til å skrive kritikk, lese kritikk og kritisere kritikk og håper på mer variasjon og nye perspektiver fremover. Samtidig oppfordrer vi mediene til å ta ansvar for å inkludere flere stemmer og gi innpass til nye skribenter og jobbe aktivt for økt representasjon blant kritikerne i Norge.

I dette nummeret skriver Zhiyuan Hu en kritikk av wuxia-filmen «Dragon Inn», som gikk på Film fra Sør i høst. Faduma Mohamud intervjuer den finsk-somaliske regissøren Khadar Ayderus Ahmed, som er aktuell med filmen «Guled & Nasra». Gisle Selnes skriver om Julian Assange i forbindelse med fredspris-utdelingen og Thomas Hylland Eriksen kommenterer høstens debatt om økt internasjonalisering av akademia. Hele utgaven blir fullendt med en kunstanmeldelse av Arthur Jafa sin utstilling på Louisiana Kunstmuseum. Jafa var en god venn og mangeårig samarbeidspartner av Greg Tate (Rest In Power).

 

Abirami Logendran