Torsdag 12. mars 2020 vil stå igjen som et vannskille i vår tid, dagen da verdens helseorganisasjon erklærer at koronautbruddet er en pandemi. Thomas Hylland Eriksen ramser opp fem lærdommer fra tiden som fulgte. 

Av Thomas Hylland Eriksen

Ordet krise kommer fra gammelgresk (κρισισ, krisis) og ble opprinnelig brukt mest som medisinsk begrep. En krise, eller kritisk tilstand, inntraff når pasienten hadde en farlig høy feber. Det fantes bare to mulige utganger på krisen: pasienten døde eller kom seg igjen.

I den mest akutte nåværende globale krisen – koronapandemien – kan det være en lærdom å hente fra grekerne. De klokeste av dem skjønte nemlig at man lærte noe av en krise; etterpå ble livet aldri helt det samme igjen. Kanskje, når du hadde vendt tilbake fra dødens forgård, ble du litt mer takknemlig, litt mer ydmyk og litt mindre utålmodig.

Kriser er som forstørrelsesglass: De blåser opp og forsterker tendenser som allerede har ligget der, og de gjør oss i stand til å få øye på fenomener vi enten ikke har vært oppmerksom på, eller ikke har brydd oss om. Derfor er det også mulig å lære noe av disse krisene.

Denne krisen har vart lenger enn vi så for oss da verden plutselig bremset opp i mars i fjor. Flyene ble stående på bakken. Russetreff ble avlyst. Våre studenter på sosialantropologi kunne ikke reise på feltarbeid (ikke vi heller, for den saks skyld). Restauranter gikk konkurs, kinoene stengte, og det var påskestemning i byen hver dag. Den var tom og stille. Jeg var en tur i Haugesund i fjor vår, og å komme til Gardermoen var som å være statist i en dommedagsfilm.

Det var dempet belysning, nesten alle butikkene var stengt, og det var så få mennesker på de vanligvis myldrende flatene at det var som om et virus hadde utryddet nesten hele menneskeheten, eller kanskje de var blitt kidnappet eller likvidert av aliens. Infrastrukturen var hel og uskadet, men folkene var borte. Det var en trist opplevelse, selv om alle er enige i at vi bør reise mindre med fly. Det var jo ikke dette vi mente. I løpet av noen hektiske uker fikk NAV nesten en halv million nye brukere, og de åpnet et eget kontor på hovedflyplassen. Men vi regnet med at det ville ta slutt i løpet av et halvt års tid. Allerede i mars 2020 avtalte jeg å holde et foredrag med tittelen ‘Etter korona’ i september. Slik ble det ikke.

1. Den første lærdommen ligger her. Å være ‘naver’ ble i mange år sett ned på. Naverne var liksom slabbedasker og snyltere som ikke gadd å jobbe. Nå som naboen var blitt naver, ble det nødvendig å akseptere at hvem som helst kunne bli naver.

Allerede på 1980-tallet snakket kriminologen Nils Christie om at den viktigste kampen fremover i dette samfunnet ville dreie seg om retten til å delta. Han så allerede da hvordan en del jobber ble effektivisert og automatisert bort, og at en del unge mennesker strevde med å komme i arbeid. Nå er vi kommet dit, og det skjedde mer plutselig enn noen hadde sett for seg.

Etter at mange ble permittert eller mistet jobben på grunn av nedkjølingen av økonomien, er det på høy tid å tenke nytt om arbeid og deltagelse i samfunnet. Vi må tenke mer solidarisk og inkluderende, ikke minst med tanke på minoriteter, som ofte kommer bakerst i køen. Det finnes mange uløste oppgaver i dette samfunnet, ikke minst innen omsorg og ungdomsarbeid. De er kanskje ikke ‘lønnsomme’, men meningen med arbeidet er ikke først og fremst å skape økonomisk overskudd for de rike.

2.Den andre lærdommen har å gjøre med sårbarhet. I et verdenssystem der det meste vi forbruker av varer og tjenester kommer fra andre land, og hvor usynlige, tette nettverk av handel, produksjon, distribusjon og forbruk binder oss sammen, merkes konsekvensene av små forandringer raskt. Og skjer det noe i Wuhan, får det ringvirkninger i Bergen. Det gjelder selvfølgelig for viruset i seg selv, som ville ha spredt seg mye langsommere hvis verden var mindre globalisert, men store deler av verdensøkonomien blir preget.

Fabrikker i Tyskland måtte stenge fordi de ikke fikk maskindeler fra Kina i tide. Reiseselskaper gikk konkurs i England, samtidig som hoteller måtte permittere alle ansatte på Seychellene og taxisjåførene på Bali fikk problemer med å betale regningene. Vi er kort sagt alle i samme båt; vi er gjensidig avhengige av hverandre. Lærdommen vi kan hente ut av denne erfaringen er at vi ikke kan ta noe for gitt, og at vi må samarbeide på tvers av landegrensene. Her oppe hos oss har vi høy tillit til myndighetene, noe som har vært en fordel for å bremse spredningen av viruset, men vi er dårlige til å improvisere. Nå har vi kanskje lært at vi ikke er verdensmestere, og at vi aldri kan få full kontroll over noe som helst.

3. Den tredje lærdommen, som er beslektet med den forrige, handler om trygghet og frihet. Vi lever i et samfunn der det snakkes mye mer om rettigheter enn plikter, mer om frihet enn trygghet. Da alvoret meldte seg i mars i fjor, og regjeringen innførte ekstremt strenge begrensninger på friheten, var det påfallende få motstemmer.

Populisthøyre, som har for vane å kjefte og smelle om alt fra innvandring og bensinpriser til klimapolitikk, var forbausende spake. Heller ikke opposisjonen på Stortinget hevet et øyenbryn da hytteforbudet ble vedtatt, og folk flest bet i det sure eplet og godtok at det ikke ville bli noen sydenferie, at de måtte være hjemme i påsken og – etter hvert – at det ikke ble mulig å ta seg en øl på puben. Når det kommer til stykket, setter vi trygghet og helse foran frihet og rettigheter. Dette er det nyttig å bli minnet om, i et samfunn som før denne pandemien ikke hadde opplevd noen ordentlig krise siden annen verdenskrig.

4. Den fjerde lærdommen er påminnelsen om at ulikheten er stor både i verden og i det enkelte samfunn. Globalt rammer den ulikt: I rike land som Norge trenger ingen å gå sultne til sengs, selv om økonomien har senket hastigheten. I India, hvor de fleste lønnsarbeidere jobber i det som kalles uformell sektor, og derfor verken har rett til sykepenger eller noe oppsigelsesvern, ble millioner arbeidsløse fra den ene dagen til den neste, uten sikkerhetsnett. På Filippinene var mange familier avhengige av den månedlige innbetalingen fra et familiemedlem som jobbet i Gulfen eller Europa, og da den stoppet opp, hadde de nesten ingen ting.

Ulikheten gjør seg også gjeldende innad i hvert enkelt land. I Norge er det stor forskjell på dem som har god plass og god råd, og dem som bor trangt og må jobbe selv om det er risikabelt, fordi de ikke har noe alternativ. Igjen ser vi at minoriteter generelt ligger dårligere an enn majoriteten. Det er vanskeligere for dem å beskytte seg mot smitte, det er vanskeligere for barna å ha hjemmeskole, og i en del tilfeller har myndighetenes informasjon nådd dårlig frem på grunn av språkproblemer. Heldigvis finnes det aktivister som har opprettet egne koronatelefoner på ulike språk, noe myndighetene ikke så seg i stand til å gjøre.

5. Den femte lærdommen dreier seg om langsomhet og tom tid. Fra den ene dagen til den neste fikk vi mengder av langsom tid slengt etter oss. Det var få passasjerer på busser og T-baner. Kontorbygningene var tomme, og kafeene var enten stengt eller glisne. De som hadde reist mye med jobben – som undertegnede – ble tvunget til å holde seg i nærmiljøet. For noen var det et mareritt å måtte tilbringe nesten all tid hjemme. Enslige ble ensomme.

De som levde i konfliktfylte familier mistet nødutgangen. I Japan kom faktisk et helt nytt begrep – koronaskilsmisse – i bruk. Men for andre var den påtvungne nedkjølingen av livet en velsignelse, eller kanskje a blessing in disguise. For første gang ble de godt kjent i sitt nærmiljø. Jeg snakket nettopp med en kollega i Århus, som tilhører klassen av akademiske jetsettere; hun hadde pleid å reise halve kloden rundt for å dra på seminarer eller holde forelesninger. Nå, fortalte hun, hadde hun ikke beveget seg mer enn tolv kilometer fra leiligheten sin på ni måneder. Og hun smilte da hun sa det.

Denne lærdommen er kanskje den mest fundamentale. Den forteller oss nemlig at det viktigste i livet er gratis og klimanøytralt. Nå, mens jeg skriver dette og folk i dette landet (og andre land) er grundig lei av alle innskrenkningene og unntakstilstandene, tikket det nettopp inn en melding om at nedstengningen av samfunnet går inn i en ny og strengere fase på grunn av frykten for det muterte viruset. Dette vil ikke ta slutt med det første. Vi må leve med viruset nå, og når vi er ute av tunnelen, kanskje til høsten, kanskje neste vår eller neste høst, har vi forhåpentlig lært noe.

Om sårbarhet, trygghet, langsomhet og retten til å delta i samfunnet. I så fall har krisen ført noe positivt med seg.

Illustrasjon: Firuz Kutal / Samora Forum