Small Axe: En ambisiøs tidsreise

Den femdelte film-antologien «Small Axe» hadde endelig premiere på NRK i mars, etter ros fra anmeldere og stor etterspørsel fra norske TV-seere. Gjennom de fem filmene følger vi karibiske innvandrere i London, som kjemper mot et system som er utformet for å holde dem nede.

Av Gabriel Correa

«Small Axe» – den nye film-antologien til Steve McQueen er ambisiøs og annerledes. Serien tar for seg fem forskjellige historier og opplevelser i det karibiske samfunnet i Storbritannia mellom slutten av 1960-tallet frem til midten av 1980-tallet. «Lovers Rock», som er nummer to i serien, viser forholdet mellom musikk og jamaicansk-britiske borgere, med vekt på dub, reggae og nettopp lovers rock. «Lovers Rock» varer 1 time og 8 minutter og handlingen foregår i et hus som omgjøres til diskotek, og vi mister oss selv i kjærligheten, lidenskapen, kulturen og ikke minst trygghet, selv om man vet at fordommene som lever kun et par trappetrinn utenfor huset.

Sterkt rettsdrama
Mangrove, den første i serien, er imidlertid et sterkt rettsdrama. Sammenlignet med de andre er den dobbel så lang og 10 ganger så voldelig. Vi blir ikke spart for utallige brutale angrep begått av hvite politibetjenter mot fredelige svarte sivile. Politibetjenten PC Pulley har en ubarmhjertighet og besettelse som minner om Victor Hugos Javert fra Les Miserables. Han vil ikke stoppe før han urettferdig har dømt gruppen som blir kjent som «The Mangrove Nine» skyldig for forbrytelser som kan sende dem i fengsel i flere tiår.

McQueen og medforfatter Alastair Siddons gjenforteller denne sanne historien med Frank Critchlow spilt av Shaun Parkes, en mann fra Trinidad som hadde en restaurant på Notting Hill, som var en sentral møteplass for andre karibiere. Med skiltet «Black Ownership», som henger stolt i vinduet, var The Mangrove et trygt sted for mennesker som ikke var velkomne andre steder. «We serve spicy food!» gjentar Critchlow til politiet som trakasserer han om menyen og klientellet hans.

Mangrove finner sted 12 år før Lovers Rock, men mange av detaljene er de samme i begge filmene, både i innhold og utførelse. Filmmusikken er et overflødighetshorn av flotte sanger, og filmfotograf Shabier Kirchners kamera plasserer oss midt i handlingen. Det er til og med et musikalsk nummer som fungerer som en slags generalprøve for «Silly Games»-sekvensen i Lovers Rock. Når det gjelder filmens dramatiske innhold, så er det en følelse av felleskap som binder historiene sammen. Disse menneskene former en gruppe som har felles bånd og en felles fiende. Den generelle regelen blant rasister, selv i dag, er at ikke bare vil de ikke ha deg i sitt eget miljø, de vil ikke at du skal ha ditt eget miljø heller.

PC Pulley og gjengen hans plyndrer restauranten Mangrove, og unnskyldningen hans er at Critchlow’s forrige restaurant, The Rio, drev med en rekke ulovligheter før den ble stengt. Det hjelper heller ikke at Mangrove er møtested for aktivistene Darcus Howe, spilt av Malachi Kirby, og Altheia Jones-Lecointe, spilt av Letitia Wright, en representant for den britiske avdelingen av Black Panther Party. Howe overbeviser Critchlow om å organisere en demonstrasjon som resulterer i at de begge tiltales for grove forbrytelser. Marsjen skal skape oppmerksomhet om det voldsomme maktmisbruket fra PC Pulley og politiets side, som fortsetter å plyndre Mangrove i et forsøk på å terrorisere de som møtes der, og eventuelt stenge ned hele stedet.

Den fredelige demonstrasjonen blir voldelig idet politiet og demonstrantene støter sammen. Kameraet til McQueen tar opp alt kaoset, og kaster oss inn i blodbadet. Midtveis forvandles imidlertid filmen seg til et rettsdrama. I 1970, da The Mangrove Nine sto for retten, så gikk saken på The Old Bailey, en rettssal som er reservert for mer alvorlige forbrytelser, som de som er en trussel mot regjeringen. Mangrove er fullt av minneverdige karakterer, fra Aunt Betty, spilt av Llewella Gideon, den store vakre kokken som man aldri ser uten en tannpirker i munnen, til Mangrove-kundene som står ved eierens side. Disse menneskene er ikke ofre. Ingen av Mangrove Nine venter på at en «white saviour» kommer og redder dem, som i så mange andre filmer der svarte mennesker spiller biroller i sin egne frelse.

Relevant for samtiden
Selv om alle gjør en fin jobb, så er hjertet og sjelen i filmen Shaun Parkes’ fremførelse. Han spiller en mann som er eldre enn sine aktivistkolleger og bærer en vekt og viser en utslitt personlighet. Han er sterk og stolt, men vi ser at loven har tatt sin toll med energien hans. Parkes balanserer dette perfekt i to veldig opprørende scener som finner sted i en celle og er skutt gjennom et kikkehull. Den andre scenen er der Critchlow vurderer å erkjenne skyld og overgi seg til systemet. I begge scenene er Parkes både opprivende og hjerteskjærende.

Handlingen i «Mangrove» er i fortiden, men føles svært relevant, og fungerer også som en trist kommentar på nåtidens samfunn. Filmen avslutter i en hyggelig tone, men avslutningen er likevel åpen og ikke løst i det hele tatt. Selv om det var en vaksine mot viruset av hat, så hadde hatet mutert til noe sterkere. Den lange buen av det moralske universet kan bøye seg mot rettferdighet, men det føles altfor ofte som om de marginaliserte faller baklengs før de i det hele tatt kommer fram til denne buen.