Med tomme tribuner og et dryss av TV-kameraer og mikrofoner er det blitt lettere å fange opp rasistiske tilrop på fotballkamper. Tilropene overskygger de historiske idéene og tungrodde strukturer i andre deler av fotballen.

Av Philip Rynning Coker

Tirsdag 8. desember 2020 kunne vi som fulgte kveldens Champions League-runde observere at kampen i Paris, mellom PSG og Istanbul Basksehir, var stanset. Da det utover kvelden kom frem at kampen ble stanset på grunn av en situasjon som bunnet i rasisme, begynte jeg å lure, fordi jeg aldri har opplevd det som et alternativ å gå til det steg å stanse en kamp. Det hele startet med at kampens 4. dommer refererte til en av Istanbuls spillere som «negru», og dette skapte sterke reaksjoner, spesielt fra Istanbuls spillere og trenere.

PSG valgte å støtte sin motstander og gikk i garderoben sammen med Istanbul, som nektet å fortsette kampen før 4. dommeren var skiftet ut. Bildene av hendelsen ga meg en følelse av tristhet og stolthet på samme tid. Jeg var trist fordi en FIFA-dommer i Champions Leauge i 2020, som er fullstendig klar over hvordan man skal snakke om spillere, likevel velger å bruke et ord de fleste i Europa vet har negative konnotasjoner, særlig for dem som blir omtalt. Men mest av alt var jeg stolt over at så mange forskjellige spillere virkelig sa i ifra og viste at de nektet å finne seg i dette. Spillerne stod opp for hverandre og nektet å bøye seg, da de så hvor såret enkelte spillere ble. Makten spillerne viste ved å nekte å spille mer, selv om det gjaldt en Champions League-kamp, er nesten ufattelig. Hendelsen viser også at rasistiske kommentarer stikker langt dypere enn det du kan lese ut av hendelsen.

Mangfold på matta, men det stopper der
Fotballen er en arena som tilsynelatende kan virke svært demokratisk, om vi ser mangfoldet av spillere i forskjellige ligaer. Om vi går dypere inn i fotballen, og blar lenger bakover i historiebøkene, tror jeg vi finner mye som gjør at kampen mot rasismen i fotballen i stor grad handler om andre ting enn skjellsord fra tribunen.

La oss starte med de felles kjørereglene for fotballen som institusjon. Rasistiske skjellsord er allment uakseptabelt. Det er bred enighet, både nasjonalt og internasjonalt, om at nasjonalitet og hudfarge ikke spiller noen vesentlig rolle i en fotballkamp. Det samme gjelder muligheter for barn og ungdom i breddefotballen, og kan overføres til trenere, lagledere, dommere, fotballreportere og kommentatorer; det er kvalitet og sosiale egenskaper som avgjør hvordan du ufører arbeidet, og om du blir ansatt, og ikke utseendet.

Det er med denne logikken i bakhodet at for eksempel politisk kommentator Arne Strand i Dagsavisen i 2018 kritiserte Erna Solberg for at det blant 20 statsråder og 48 statssekretærer ikke befant seg noen med minoritetsbakgrunn. At det i Norge finnes flere majoritetsnordmenn enn minoriteter kan nevnes. Derfor mener jeg ikke at mangfoldet på banen skal overføres direkte til andre arenaer. Men det betyr heller ikke at rammene som skaper produktet, fotballkampen, ikke kan være mer fargerike. Det gjelder med andre ord samfunnet for øvrig.

I slutten av november 2020 gjennomførte NRK en undersøkelse av mangfoldet i styrer og administrasjoner i Norges Fotballforbund (NFF). Dette gjelder arbeid i verv eller stab på kretsnivå, og ansatte sentralt i NFF. Av 412 personer har kun 15 minoritetsbakgrunn. Disse tallene er egentlig ikke særlig oppsiktsvekkende om vi løfter blikket. Vi kjenner FAFOs rapport fra 2012, som viser hvordan mennesker med utenlandsklingende navn har 25 prosent lavere sjanse til å bli innkalt til jobbintervju. Samtidig som vi ikke skal forkaste andre forklaringer som kan ha med motivasjon, ønske om å jobbe i NFF osv. å gjøre, kan ikke arbeidslivsdiskriminering utelukkes som en av årsakene. Jeg tror vi må ta på oss nye briller for å forstå mekanismene bak fotballens fravær av mangfold på alle andre steder enn banen, og for å forstå ordenes betydning i en fotball-kontekst.

Fotballens rammer og historiske blikk
Litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said og psykiateren og filosofen Frantz Fanon har begge skrevet om hvordan den europeiske imperialismen har formet forholdet mellom de hvite europeerene og mennesker i landene som tidligere var kolonier. Said skriver som flere andre postkoloniale teoretikere, om hvordan fokuset kolonimaktene hadde på å distansere seg fra lokalbefolkningen gjorde det mulig å definere og forme bildet av «de andre».

Thomas Hylland Eriksen legger til Michelle Foucault når han i Morgenbladet, oktober 2020 skriver om rasismedebatten ved Kunsthøgskolen i Oslo, og hvordan historisk kontekst er viktig. Hylland Eriksen spør om vi bør begynne å la den svarte kvinne være like representativ for homo sapiens som den hvite mann, og om ikke historiene bør skrives av de koloniserte også, og ikke bare kolonimaktene, som generelt har sittet med det Hylland Eriksen kaller den hvite manns definisjonsmakt.

Om vi ser på de siste 500 årene av verdenshistorien, fra år 1500 frem til i dag, er det ikke så lenge siden den europeiske koloniseringen fant sted. Som både Fanon og Said påpeker, er bildet av de koloniserte skapt gjennom den hvite manns øyne. Et bilde som ofte har tatt utgangspunkt i å legitimere undertrykkelse og fordummelse. Om vi ser på den generelle fortellingen om «de svarte» gjennom historien, er den koblet til manuelt arbeid, svært begrensede kognitive evner, og gjerne atletisk. Denne beskrivelsen ligner på beskrivelsen fotballspillere med mørk hudtone ofte møter i dag.

RunRepeat er et dansk nettsted som gir råd om sportssko ved å produsere anmeldelser og kvalitetsrangeringer til forbrukerne. De har, i samarbeid med The Professional Footballers Association (PFA), publisert rapporten Racial Bias in Football Commentary. Målet for undersøkelsen rapporten er basert på, var å dokumentere hvorvidt raserelaterte fordommer i fotballdekning kan dokumenteres.

Rapporten ble offentliggjort den 21. juli i 2020, og i denne er det analysert 2073 uttalelser fra kommentatorer, fra 80 fotballkamper i sesongen 2019/2020. Alt i alt ble det diskutert uttalelser om 643 forskjellige spillere. Undersøkelsen fra RunRepeat og PFA avslører en tydelig tendens, i kommentatorenes rapportering, der spillere med lys hudtone omtales som mer intelligente, mer hardtarbeidende og av høyere kvalitet enn spillere med mørkere hudtone. På motsatt side viser de samme dataene at spillere med mørkere hudtone hadde høyere sannsynlighet for kun å bli omtalt ut ifra fysikk og atletiske evner, «pace and power». «Pace and power» som uttrykk er kjent for å være flittig brukt mot enkelte spillere, noe som også har skapt debatt.

Poenget er at historien former oss og at hvem som sitter med (definisjons)makten har betydning for formidling av historien. Holdningene og forestillingene kolonimaktene skapte, lever fortsatt i underbevisstheten i enkelte deler av samfunnet, og kommer til uttrykk spesielt tydelig i fotballen. Produktet skapes nesten utelukkende av mennesker med hvit hudfarge, enten det gjelder kommentatorer, reportere, trenere, dommere eller styreledere osv.

Den fysiske delen av fotballen kan gjøres av minoriteter og mørke, men rollene som innebærer taktikk, tenking og filosofi er i stor grad forbeholdt hvite. Skjevheten er ikke unik, men lik andre deler av samfunnet. Men når vi aldri tar tak i dette, de store og lange spørsmålene, kommer vi ikke videre. Vi bør diskutere fraværet av mangfold blant fotballens premissleverandører. Og vi må begynne å innse at skjellsord ofte er basert på holdninger.

Hvis du oppriktig blir flau og skamfull av rasisme, tror jeg ikke du klarer å rope «jævla neger» når lagets spiss brenner straffe. Hvem som dekker fotballen påvirker dekningen, og hvordan den oppfattes. Fotballen er en del av samfunnet, så det er ingen grunn til at arbeidslivsdiskriminering, holdninger, historiske idéer ikke også er gjeldene her. Det er betimelig til sammenligning å spørre hvordan dekningen av #metoo hadde sett ut om den hadde vært gjennomført utelukkende av menn.

Fotballens paradoks?
De felles kjørereglene for like muligheter i fotballen er nærmest universelle, og det er bred enighet om at verken hudfarge eller bakgrunn skal spille inn på spillernes muligheter. Om vi tar utgangspunkt i Norge og England, er det dog flere likheter som får meg til å lure på hvor inkluderende fotballen som institusjon egentlig er. Antallet hovedtrenere med minoritetsbakgrunn i Norges to øverste divisjoner er null, og blant trenere i samme kategori finner en 6 av 91 i de fire øverste divisjonene i England. Tidligere Leeds- og Chelseaspiller Jimmy Floyd Hasselbaink forteller i Daily Mail den 18. juni 2020 om hvordan flere av hans svarte tidligere lagkamerater ikke tar seg bryet med å ta trenerlisens på grunn av åpenbart færre muligheter for dem som svarte.

Dette altså til tross for at over 30 prosent av spillerne har minoritetsbakgrunn. Ungdom med minoritetsbakgrunn utdanner seg like mye som majoritetsnordmenn. Vi vet at det ikke finnes noen forskjell på majoritet og minoritet når det gjelder interesse eller ferdigheter i fotball. Og vi vet at det er veldig vanlig at tidligere fotballspillere tar jobber som eksperter og trenere.
Likevel er det tribune-rasismen som kommer i fokus, fordi denne er lett å se, og det er ytterst sjeldent at mangfold og representasjon i norsk trenerstaber eller fotballstudio diskuteres.

Det kan se ut som et paradoks at samfunnet som helhet er klar over mange av de påpekte strukturene uten at vi klarer å nærme oss kjernen av problemet, til tross for at fotballrasisme og arbeidslivsdiskriminering titt og ofte er på dagsorden. La oss stille de trege spørsmålene, de som krever de trege svarene. La oss se bak overskriftene og bak tallene, det ligger flere svar der, svar som kobler fotballen med resten av samfunnet. Det er de svarene som sier hvorfor det å bli kalt apekatt på fotballen ikke betyr noe som helst, samtidig som det betyr alt.

 

Illustrasjon: Linn SC / Samora Forum