Tittelen på Øyvind Holens bok «Getto – En historie om norske drabantbyer» står i fare for å bli selvoppfyllende profeti. Boka redder seg inn som en lærerik fortelling om getto-begrepet, gettoens kulturhistoriske bakgrunn og norske drabantbyer.

Av Endre Dalen

Ja, jeg er en av dem, de som har vokst opp i Oslo – «En av fem», for å bruke Groruddals-rapperne Kevin og Maes ord i låta med samme navn fra år 2000, året etter at jeg sluttet på ungdomsskolen. Groruddalen var periferi for meg, på samme måte som der jeg vokste opp på Disen var i kanten av Groruddalen og østkanten av vestkanten på samme tid. Vi som gikk på Sinsen skole, den gang det både var barne- og ungdomsskole, fikk erfare hvor brutalt Sinsenkrysset delte opp Oslo i ulike soner: øst-vest-nord-sør.

Jeg husker fortsatt hvordan to av gutta i klassen kranglet om hvem som var «mest østkant»: «Men jeg bor jo lenger øst enn deg» prøvde en seg lite overbevisende. Han andre var fra Torshov, som på slutten av 1990-tallet var det nærmeste en kom «getto» i nærheten av Sinsenkrysset, og han første fra Løren, som med rekkehus og villaer var nærmest en hvit enklave, men altså lenger øst. Lignende motsetninger fantes nord for Sinsenkrysset, der de som bodde øst for Trondheimsveien jobbet hardest for å fremstå som «sosser», mens vi som bodde lengst vest hadde et mer avslappet (eller mer anstrengt?) forhold til kulturell identitet – skatere, hiphopere og sosiale utskudd som vi var.

Oslo er og blir en delt by, der slike motsetninger finnes overalt – mellom dem som bor i blokk og villa, i øst og vest. Øyvind Holens «Getto» tar tak i mange slike problemstillinger knyttet til bydelstilhørighet, rasisme forkledd som utenforskap, og hvordan drabantbyene i Norge blir omtalt i media.

Holen er kjent som hiphop-journalist og -historiker som forfatter av de to bøkene «Hiphop-hoder» og «Nye hiphop-hoder». Han er også skaper av tegneserien Drabant, med Mikael Noguchi, og boka «Groruddalen – En reiseskildring», som Getto bør regnes som en oppfølger til. Som groruddøl fra Lindeberg banker hjertet hans tungt i takt med hiphop-beats fra nærområdene. Rappere, fra Warlocks og Opaque til en ny generasjon frontet av folk som Nalo, S1sco og Hkeem, definerer hvordan det er å vokse opp i Oslos drabantbyer, noe du kan høre i Holens for anledningen kuraterte Getto-spilleliste på strømmetjenesten Tidal.

Idyll og problem – før og nå
I «Getto» lærer vi at norske drabantbyer gikk gjennom de største forandringene lenge før «innvandrere» bosatte seg der. Hvis du har sett bilder av alt nord og øst for Sinsenkrysset før 1950-tallet, vil du nærmest utelukkende se kjerreveier, bondegårder og skog. I løpet av tre tiår økte befolkningen i Groruddalen med 70 prosent, forteller Holen. Den første drabantbyen i Oslo var imidlertid på Lambertseter, mens de i Groruddalen vokste frem senere.

Drabantbyen på Holmlia oppsto på 1980-tallet, selv om de første blokkene der ble bygget på 1950-tallet, og det er som oftest den som har kommet skeivest ut i media som en såkalt «no-go-sone» (don’t believe the hype!). Bydelen er den mest mangfoldige, med mennesker med bakgrunn fra over 150 land. Getto er Oslo-sentrisk, og nå er også Oslo byen med flest drabantbyer og flest innbyggere i Norge, men boka begrenser seg ikke på noen måte til Oslo. Her blir vi med på utflukter til steder som Rykkinn i Bærum, Fjell i Drammen og Loddefjord utenfor Bergen også.

«Forestillingen om den opprinnelige idyllen i de nye bydelene stemmer dårlig med virkeligheten. Drabantbyene hadde problemer også før innvandrerne bosatte seg der. Det nye er at beboerne i økende grad får skylden alene,» skriver Holen i boka, og hopper med det inn i debatten om innvandring. Holen har ikke som mål å renvaske bydeler som Groruddalen, Mortensrud eller Holmlia, men han innser samtidig at han har et subjektivt standpunkt, som oftest betyr forsvarsposisjon. Norske drabantbyer er mer kjedelige enn farlige, argumenterer forfatteren.

Vi får kapitler om hvordan gettoen fremstår i popkulturen, særlig via amerikansk gangstarap, og historisk om jødiske gettoer i Øst-Europa – og bystaten Venezia, som visstnok hadde den aller første gettoen av dem alle. Et annet sted lærer vi om gjengkulturen i Oslo, som var til stede fra 1960-tallet og fremover, det var faktisk «like ille, om ikke verre før», selv om propaganda fra høyresiden forteller noe annet.

Litteratur, tegneserier og hiphop
På tampen av boka kan vi lese om drabantbylitteratur av forfattere som Anne-Cath Vestly, Roy Jacobsen og Tove Nilsen. Christopher Nielsens tegneserier om «narverne» i Homo Norvegicus speilet kanskje Groruddalskulturen på 70-80-tallet bedre enn noen andre. Holen, som for øvrig er tegneseriekritiker, oppdaget Nielsens verker i forbindelse med musikken til den enda mer kjente broren Joachim Nielsens band Jokke og Valentinerne.

Holen nevner også Khalid Hussains «Pakkis», men viser samtidig at det ikke var før Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner» og Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei» at de store romanene skapt av innvandrere kom. Selvfølgelig er Holens store hovedpoeng at de norske innvandrerhistoriene var til stede lenge før dette i norsk popkultur, via hiphop-klassikere av rappere som B.O.L.T. Warhead, Equicez, Madcon og Karpe – som i dag er allemannseie. Bøkene av Shakar og Skaranger fylte uansett et stort tomrom mellom den tidligere drabantbylitteraturen og hiphopen som vokste frem på 1990- og 2000-tallet. I dag lager også forfattere og rappere som Zeshan Shakar og Don Martin teater sammen, som et resultat av dette.

Holen er naturligvis aller best når han snakker om hiphop i one-liners: «Gruppa gjorde gettoens svake sider – fattigdom, utenforskap og lovløshet – om til kulturell kapital», skriver han om Compton-rapgruppa N.W.A. i innledningen. Eller, mer til poenget, som er den atskillig mer uskyldige norske hiphopen: «Som rappere var de vant til å overdrive, men i den norske regjeringen hadde de møtt sin overmann når det kom til å tegne et skremmebilde av den norske gettoen.»

Slike referanser popper opp som en rød tråd i boka, mens de intensivereres mot slutten, blant annet i omtalen av brødrene Jonathan Castro og Felipe «Fela» Orellanas grasrotengasjement i forbindelse med for eksempel «Hiphop 101» på Rommen. Groruddalssatsingen omtales kritisk og rasjonelt, men Holen påpeker samtidig at 10-20 ganger så mye økonomiske ressurser gjerne brukes på 4 kilometer motorvei i Norge, som slike omfattende områdeløft over en tiårsperiode.

Et innlegg i innvandringsdebatten
Det er fristende å kritisere «Getto» for valg av tittelen, at det har lett for å bli en «en selvoppfyllende profeti», i og med at den implisitt stempler norske drabantbyer som gettoer – noe Holen beviser at de ikke er. Men boka er nesten like mye en bok om «getto»-begrepet, og gettoenes historie, som om norske drabantbyer.

Allerede i forordet skriver Holen at «Getto ikke er en bok om norsk innvandringspolitikk, men en bok om hvordan vi snakker om innvandrerne og flyktningene som allerede er her». «Getto» er likevel, enten forfatteren vil eller ei, et viktig innlegg i debatten om norsk innvandringspolitikk. Det er også en bok om marginalisering og rasisme i media. Holen viser ofte til statistikk og forskning i sine analyser, noe som virker som effektive grep i å belyse gentrifiseringen som norske byer går gjennom.

«Den norske gettoen er enn så lenge først og fremst en mental tilstand», skriver Holen. Et sted som ikke finnes i virkeligheten, som om disse gettoene var som de imaginære byene i Italo Calvinos moderne klassiker «Usynlige byer», der Marco Polo og tartarenes hersker Kublai Khan er hovedpersoner. Romanen er en dekonstruksjon av 1400-tallsreiseskildringen «The Travels Of Marco Polo», og er skrevet som en blanding av roman og poetisk prosa. Polo beskriver byer han har besøkt på sine mange reiser, totalt 55 byer beskrives detaljert og henrivende, men det blir gradvis klart at han egentlig snakker om én by: hjembyen Venezia. Alle disse byene Calvino beskriver finnes med andre ord bare i fortelleren Marco Polos fantasi. Slik er det med norske gettoer også, de er oppdiktet av media og politikere.