Sommeren 2020 bølget et nytt opprør mot rasisme over USA. Bevegelsen Black Lives Matter fikk landsomspennende, ja til og med verdensomspennende dimensjoner, med ringvirkninger også i Norge. Forventningene i kjølvannet av engasjementet og oppslutningen var store – dette må føre til forandringer!

Av Mari K. Linløkken

Noen mener at det har åpnet seg et mulighetenes vindu nå, mer lovende enn noen gang siden 1960-tallets borgerrettsbevegelse. Hendelser og utvikling de siste 60 år inngir imidlertid ikke grunn til den største optimisme for et amerikansk samfunn uten systemiske, sosiale og økonomiske forskjeller, og uten diskriminering basert på rase og etnisitet.

«How long? Not long!» Martin Luther Kings var optimistisk, der han den 25. mars i 1965 sto foran 25 000 mennesker på trappa foran kongressbygningen i Montgomery. Borgerrettsmarsjen fra Selma til Montgomery, som hadde startet den 21. mars, var kommet i mål, og det var ingen selvfølge. Delstasguvernør George Wallace var en raseskillepolitiker som sendte politiet på ikke-voldelige borgerrettsforkjempere, og president Johnson måtte sette inn nasjonalgarden for at marsjen skulle kunne forflytte seg langs veien.

De hadde nådd Montgomery, og var på vei til å nå et annet og større mål: stemmeretten. Denne dagen så King én vei, og den førte framover, og siterte 72 år gamle Mother Pollard som deltok i boikotten av bussene i Montgomery på 50-tallet: «My feet’s tired, but my soul is rested».

Ikke lenge – for ingen løgner kan leve evig! Ikke lenge – for det moralske universets heller mot rettferdighet, sa King. Det var grunn til optimisme. 60-tallets borgerrettighetsbevegelse hadde gitt viktige seire, og hadde betydningsfulle og mektige allierte, blant andre i president Lyndon B. Johnson. Han signerte borgerrettsloven, og offentlige plasser kunne ikke lenger reserveres for «whites only», rasediskriminering ble forbudt og noen måneder etter Montgomery signerte han stemmerettsloven. Black Power-bevegelsen under Malcolm X utvidet kampen til mål utover borgerrettigheter, til bevisstgjøring om undertrykking og diskriminering, og svart organisering for svart makt.

31. april 1068 holdt King sin siste søndagspreken, i National Cathedral i Washington. Temaet var fattigdom og «rasemessig» urettferdighet, nasjonalt og internasjonalt. Han mobiliserte til marsjen mot fattigdom som skulle holdes i Washington noen måneder seinere.

Tonen var mindre optimistisk, ansiktet har et tynget drag; Dette blir en marsj mot Goliat, sa han; vi blir fortsatt fortalt at dette vil ta tid, vi blir fortsatt presentert for «myten om at hvis en svart mann skal komme seg ut av fattigdom, slum og diskriminering, så må han gjøre det selv – han må løfte seg selv opp etter støvelhempene». Men dette kobles ikke til slaveriet, til stigmatiseringen og flere hundre års undertrykkingen, sa han videre. De som ble fridd for lenkene, fikk de ingen starthjelp, ikke noe jordstykke eller utdanningsinstitusjoner, slik innvandrere fra Europa fikk. «Det er hjerteløst å kreve at en mann som ikke en gang har støvler skal løfte seg selv etter støvelhempene».

Fem dager seinere var han myrdet av en snikskytter, der han sto på balkongen til Lorraine Motel i Memphis. Tre år tidligere var også Malcolm X myrdet. President Lyndon B. Johnson, som hadde fått gjennom de viktige lovene, ble snart oppslukt av den store tabben som eskalering av Vietnamkrigen var. Hva ville skjedd om Martin Luther King og Malcom X hadde levd videre, og fortsatt å lede kampen for rettferdig og ikke-rasistisk samfunn, kan en bare spekulere i. 1980-tallets Reaganomics førte til større økonomiske og sosiale forskjeller generelt, og rasediskrimineringen som USA er bygget på, og som er innebygget i systemet, forverret virkningene.

Så kommer det et nytt veiskille i 1992. Rodney King blir stanset av politiet, mistenkt for fyllekjøring, dratt ut av bilen og banket opp av tre politimenn. Mishandlingen av den forsvarsløse mannen som lå i veikanten mens politimennenes batongslag haglet, ble imidlertid videofilmet og sendt på en lokal TV-stasjon. For første gang blir en slik hendelse – som ikke var noen enkeltstående hendelse – dokumentert og spredt vidt omkring, og kunne ikke benektes.

Da politimennene ett år seinere ble frikjent, eksploderte Los Angeles i voldsomme opptøyer, brannstiftelser og ødeleggelser. Det roet seg først da Rodney King selv gitt ut og sa: «Can’t we all get along?». I etterkant ble tiltak igangsatt for å bedre forholdene folk levde under, Sør-Los Angeles ble «gentrifisert», den fattigste delen av befolkningen flyttet til billigere områder, den latin-amerikanske befolkningen fortsatte å øke, som den hadde gjort siden tidig 90-tall, og den afrikansk-amerikanske befolkningen som ble boende var i økende grad middelklasse.

Our lives matter
30 år seinere, den 26. februar 2012, ble 17-åringen Trayvon Martin skutt og drept av en mann som drev privat borgervern i Sanford i Florida. Trayvon Martin var på vei hjem, hadde vært ute og kjøpt snop, og bar ikke våpen. Morderen George Zimmerman ble frikjent, hans påstand om selvforsvar ble ansett som troverdig, mens vitnet som var på telefonen med Trayvon mens han ble stoppet og forfulgt av Zimmerman ikke ble trodd. Urettferdigheten i rettssystemet satte full fyr på noe som hadde ulmet lenge. Alicia Garza, som nå har skrevet boka The Purpose of Power – How We Come Together When We Fall Apart og som omtales annet sted i bladet, skrev «Our lives matter» på sin facebookvegg, og et slagord var skapt.

I 2014 ble så 18 år gamle Michael Brown Jr. skutt og drept av politimannen Darren Wilson i Ferguson. Politimannens forklaring ble ansett som troverdig – han hadde handlet i selvforsvar. Han ble ikke stilt for retten. Vitnene som fortalte at Brown med armene i været hadde sagt «don’t shoot» ble ikke trodd. Igjen tente urettferdigheten gnisten til opprør.

George Floyd, ble i mai 2020 kvalt til døde, av en politimann som knelte på halsen hans mens han gjorde narr av Floyds bønn om hjelp; «I can’t breathe». Ettersom han kunne snakke, kunne han puste, mente Derek Chauvin. At flere mennesker sto med mobiltelefonene sine og foreviget de hjerteskjærende minuttene, fikk verken Chauvin eller de tre andre politimennene til å revurdere maktbruken. Samtlige fire politimenn ble sagt opp fra jobben og siktet for mord eller bistand til mord.

Drapet ble katalysatoren som satte i gang en ny og større bølge av motstand. Black Lives Matter ble nå en landsomfattende bevegelse som har spredt seg videre rundt om i verden, og som kjent også til Norge. BLM-mobiliseringen i juni 2020 er den største antirasistiske demonstrasjonen i Norge på mange år.

Det er mange andre drap og mishandlinger begått av politiet som også har fått berettiget oppmerksomhet, som Eric Garner, som i 2014 i New York ble lagt i bakken og holdt fast for å ha solgt sigaretter ulovlig og døde av kvelning, som Breonna Taylor i Kentucky, som i mars 2020 ble skutt og drept av sivilkledt politi i sitt eget soverom, og som Jakob Blake i Wisconsin, som i august 2020 ble skutt i ryggen mens han satte seg inn i sin egen bil, med sønnen sittende i baksetet. Politistyrkene i USA har i snitt drept rundt 1000 mennesker årlig de siste 5 årene, en uforholdsmessig høy andel er afrikansk-amerikanere, og volden er i mange tilfelle uten grunnlag.

Noe må gjøres – men hva?
Etter opptøyene i Los Angeles på 90-tallet erkjente myndighetene at noe måtte gjøres, det kom da også begrensninger i politiets bruk av dødelige våpen, tilliten til politiet skulle måles og i deres samhandling med samfunnet de patruljerte endres, samt at økonomiske insitamenter ble innført. Obama-administrasjonen erkjente også at noe måtte gjøres etter Ferguson, og nedsatte en arbeidsgruppe som leverte konklusjonene sine i 2015. Ikke uventa ble arbeidsgruppa og oppfølgingen nedlagt av Trumpadministrasjonen. Noen av anbefalingene var at politiet ikke skal trenes som soldater, som
krigere som rykker inn for å okkupere. De skal trenes i «vokterens tankesett», ha rettferdig prosess som ledetråd, og være i stand til å vurdere situasjonen underveis og ikke bare handle på kommando. Åpenhet og ansvarliggjøring, og innrømmelser av rasisme og tidligere feil, er andre anbefalinger som skulle bidra til legitimitet og tillit.

Det er påkrevd at politiet får en annen trening og et annet operasjonsmodus, men for å få grunnleggende endringer som gir rettferdighet, og slutt på systemisk rasisme, som president Biden lovte i innsettelsestalen sin, må endringene være mer gjennomgripende. Det må vilje, strategi, mot og besluttsomhet til fra politikerhold. Som tidligere utenriksminister general Colin Powell sa i et intervju på CNN, rett etter angrepet på Kongressen, kan ikke politikere ha gjenvalg som sitt fremste mål, de må snakke sant og huske at de er valgt for å tjene folket. Det republikanske partiets støtte til Trump i riksrettssaken og sanksjoner mot representantene som brøt med partiets linje, viser at dette nok er en utfordring som ikke så lett vil møtes. Valgoppslutningen om Trump og splittelsen i USAs befolkning er utfordringer som det kommer til å skrives mye om, og selv om president Biden maner til enhet og samling på tvers av partigrenser, er det lettere sagt enn gjort.

Folkelig mobilisering og brede allianser kan endre det politiske landskapet, og Black Lives Matter har en viktig rolle som dagsordensetter og mobilisator. Alicia Garza trekker i boka si opp til en viktig debatt om utvikling av en ny, kraftigere og bredere bevegelse. Uten mobilisering av større deler av befolkningen, på tvers av skillelinjer, vil aldri systemiske endringer komme. Og uten systemiske endringer vil USAs afrikansk-amerikanske befolkningen fortsatt være henvist til ventebenken om 50 nye år.

Foto: Getty Images / Bettmann