Musikere som tråkker opp nye stier

Hvordan er det for musikere fra andre land, hver med sin unike bakgrunn, å komme til Norge? Blir de (og musikken deres) umiddelbart akseptert? Har de like mange muligheter som lokale musikere?

Tekst: Mariko Hara

Illustrasjon: FadiToOn

Jeg har selv nylig flyttet til Norge, og i min jobb som musikksosiolog har jeg forsket på hvordan musikere med immigrantbakgrunn bygger opp karrierene sine i et nytt land. Det viser seg at de som regel ikke kan følge den samme, brede vei som majoriteten for å etablere seg. I denne artikkelen skal vi se nærmere på de hindringer og utfordringer som fire forskjellige musikere støtte på, og hvordan de taklet disse ved å tråkke opp sine egne, smalere, stier mellom forskjellige (musikalske) felt for å utvikle karrieren sin.

Kanskje er du ikke den du tror du er
Rita er en 25 år gammel kvinnelig musiker fra Nepal med bakgrunn fra indisk klassisk musikk. Hun kom til Norge for første gang i 2007 for å opptre på en festival. Etter flere turnéer og konserter flyttet hun til Oslo for å begynne på Musikkhøgskolen. Til å begynne med fant hun det vanskelig å passe inn i «systemet», fordi ingen av de eksisterende kursene passet hennes bakgrunn eller interesser, og hun ønsket at det fantes et «world music» kurs. Men til tross for mangelen på tilbud som passet perfekt, var det fremdeles tilgjengelige stier, bare mer indirekte. Hun oppdaget at kategorien «jazz og improvisasjon» ga henne en ny måte å jobbe på:

– Jeg elsker denne frie musikken, hvordan folk ser så små saker og går inn i dybden, ikke sant? Det er veldig interessant, jeg liker det virkelig… Jazz og improvisasjon? spør vi. – Ja, ja spesielt den improviserte biten er sånn… Det å skape sine egne ting når du prøver ut forskjellige elementer, og det er kjempeflott.

Rita har eksperimentert med, og utvidet, tablaspillingen sin. Hun er nå involvert i ulike prosjekter og opptrer mye i Norge, blant annet med et eksperimentelt elektronisk band.

Du vet aldri når en ny sti kan åpne opp
Henna kommer fra Japan, hun er en 43 år gammel kvinnelig komponist og musiker. Hun lærte tidlig å spille piano og var senere med i et band i Japan og planla en karriere som lydingeniør. Da hun flyttet til Norge i forbindelse med utdanningen sin i 1995, sluttet hun å spille i flere år.

– Jeg bodde på Gjøvik og jobbet på en avhandling i vintermørket. I det området var det ikke mye lys, fordi det var inne i skogen. Det var bare SÅÅÅ MØRKT. Snø overalt. Hvis du ikke hadde bil så var det vanskelig å komme seg noen steder. Jeg følte at jeg trengte en eller annen anti-stress aktivitet. Jeg jobbet på avhandlingen min på PC-en, og en venn installerte LOGICS programmet (et kompononeringsverktøy) på PCen min. Jeg begynte å bruke denne programvaren som en antistressaktivitet når jeg var lei av å jobbe på avhandlingen. Over tid begynte jeg å bruke LOGICS og komponere mer enn jeg jobbet på avhandlingen.

For Henna så åpnet fritidsbruken av et data-program opp uventet mange nye stier som ga henne muligheten til å ta fatt på en karriere som musiker. Hun komponerer nå egne stykker, driver sitt eget plateselskap og leder et elektronikaband med norske utøvere, som hovedsakelig opptrer i Tyskland, Storbritannia og Italia.

– Hvis du ikke er åpen, hvor langt kommer du?
Den mannlige perkusjonisten Salif kommer fra Mali og er 50 år. Han begynte å spille allerede i 7-årsalderen og ble tidlig kjent i lokalområdet før han senere ble solist i National Ballet of Mali. Han er involvert i en rekke samarbeidsprosjekter i og utenfor Norge, blant annet i Mali, og disse spenner fra jazz til tradisjonell malisk musikk. For ham er det å være åpen for forandringer nøkkelen til å finne nye stier som leder til nye muligheter. Han tilpasser gjerne sine instrumenter og musikkstiler etter behov, og liker å spille enhver musikkstil, fra vestlig klassisk musikk til japansk tradisjonell musikk, på sine tradisjonelle maliske instrumenter. Han forklarte dette om sitt syn på åpenhet og fleksibilitet:

– Jeg kaller ikke dette forandring, det er en utvikling, du må utvikle måten du spiller på. Jeg spiller ikke på samme måten nå som jeg gjorde for ti år siden. Jeg har utviklet meg mye for å tilpasse meg. Når vi spiller i bryllup, barnedåp og forskjellige seremonier, da spiller vi bare for moro skyld. Det er forskjellig fra det å spille i et orkester. Har du muligheten til å spille klassisk musikk så er det noe annet. Alt må tilpasses. Ja, jeg kaller det integrasjon, du må integrere med den andre kulturen.

Vi kan si at åpenhet og tilpasningsevne som musiker åpner opp nye muligheter for samarbeid, som igjen leder til nye karrieremuligheter. Vil man ikke forandre noe, så kan tilgangen til mange felter fort bli begrenset ved at man ikke klarer lage noen sti som fører dit.

Båssetting reduserer mulighetene
Jorge er en klassisk utdannet 57 år gammel mannlig perkusjonist fra Brasil. Han kom til Norge i 1983 for å undervise i latinske rytmer og samba. Til å begynne med spilte han på jazzklubber i og rundt Oslo og i utlandet. Senere ble han involvert i forskjellige musikkmiljøer, både lokalt og internasjonalt. Siden begynnelsen på 2000-tallet har han fokusert mest på å spille i Rikskonsertenes skole- og barnehage-prosjekter.

Han synes det er beklagelig at jobbmulighetene hans i Norge i nyere tid har blitt redusert til kun å spille brasiliansk musikk, til tross for at han er en allsidig og fleksibel musiker;

– Da jeg kom hit, var jeg en musiker som gjorde alt mulig. Jeg spilte alle forskjellige stiler og typer musikk. Sakte, men sikkert, har jeg blitt en brasiliansk perkusjonist. Så jeg spiller kun brasiliansk musikk. Da dette begynte å skje, så føltes det rart, fordi jeg ville spille jazz, jeg ville spille funk, jeg ville spille rock’n’roll, spille pop. Men det har ikke skjedd siden. Men, OK, jeg kan spille disse musikkstilene når jeg drar til Brasil. Jeg kan gjøre det når jeg drar til Russland, jeg kan gjøre det når jeg drar til USA. Men i Norge ble jeg en brasiliansk perkusjonist. Her er jeg brasiliansk. (Pause) Veldig rart. De puttet meg inn i denne rammen.

Utenlandske musikere blir ofte tilbudt oppdrag og jobber som er knyttet til musikk som er relatert til deres etnisitet eller opprinnelsesland. I de 15 årene Jorge jobbet med Rikskonsertene, ble det derfor til at han ofte tok på seg rollen som «brasiliansk musiker i Norge». Dette påvirket de mulighetene som var tilgjengelige for ham; til slutt følte han seg så begrenset med hensyn til sine muligheter i Norge at han bestemte seg for å flytte tilbake til Brasil i 2015. Jorge sa til meg at det å flytte tilbake etter 33 år ville bli en ny utfordring og motivasjon for ham til å utvikle seg mer som musiker, i en alder av 57 år.

Smale stier er ikke det samme som ingen stier
Musikere med immigrantbakgrunn kan ha vansker med å bygge opp en egnet og relevant karriere i et nytt land, og må ofte tråkke opp stier som kan være kronglete, tar lengre tid og innebærer mange ulike utfordringer og hindringer. For eksempel så tok det Rita en god stund å finne det utdanningsmiljøet som passet henne. Men det å bruke tid på å finne den rette veien er ikke nødvendigvis uheldig; det kan faktisk gi musikerne muligheter til å gå i nye retninger som de ikke hadde tenkt på tidligere. Dette førte til at Rita fant nye måter å jobbe på, som utvidet mulighetene hennes og førte henne inn i jazz og improvisasjonsfeltet, og ikke world music-feltet som hun opprinnelig ønsket å jobbe i. Nye veier kan også dukke opp når man minst venter det i hverdagslivet.

Henna, på sin side, oppdaget at musikkprogramvaren LOGICS var et nyttig verktøy for å ta fatt på en musikkarriere som hun tidligere hadde gitt opp på grunn av press fra familien i Japan. Utforsking av nye veier betyr kanskje at musikere må tilpasse seg for å komme inn i ønskede felt. Salif viste hvor viktig det er å være åpen for å endre sin stil eller bytte ut tradisjonelle instrumenter for å arbeide på flere felter. Men veier som musikere kan benytte seg av mellom forskjellige felter varer ikke nødvendigvis evig, og over tid trenger man å utforske nye retninger. Vi så hvordan Jorge strevde med å opprettholde karrieren sin i Norge etter at han hovedsakelig hadde jobbet for Rikskonsertene i mange år, men ble motivert til å søke muligheter for å gjenopprette karrieren i sitt opprinnelige hjemland.

Det vi kan lære av disse fire tilfellene er at mangelen på en umiddelbar og klar retning frem mot en musikkarriere ikke nødvendigvis er en permanent hindring. Istedenfor kan utfordringene man møter være et springbrett til å navigere, utforske eller tråkke opp nye stier, som også kan hjelpe en til å utvikle seg videre som musiker. De som ønsker å støtte musikere med en immigrantbakgrunn bør ta hensyn til dette og hjelpe musikere å utforske forskjellige stier sammen, istedenfor å anta at det kun finnes en vei for alle. Dette vil hjelpe musikere til å utvikle en bærekraftig musikkarriere i Norge, uten å bli isolert musikalsk sett eller satt i bås.