Den hvite normen og fargerike nordmenn

Skuespillere og andre aktører med melaninrik hud, som formidler sin kunst helt visuelt, møter ofte veggen i sminkeavdelingen. Dette er del av et større samfunnsmessig problem der mange kvinner blir ekskludert.

Av Haddy Jammeh

Sminke og hår kan virke som et banalt fokus når man snakker om formidling av kunst, men når det på mange måter er en del av grunnmuren for hvordan man fremstår visuelt sett, blir det likevel viktig. Særlig for skuespillere og andre aktører der det visuelle er en sentral del av formidlingen. Når det i realiteten kun er tilrettelagt for dem med lysere hudtoner, fungerer det som ekskluderende.

Selv om man i utgangspunktet kanskje ikke er opptatt av utseende, ønsker likevel de aller fleste av oss å se bra ut og vise oss fra vår beste side, særlig i situasjoner hvor man skal opptre på TV eller på scenen. Hvis det er slik at man møter opp i studio eller på et teater i forbindelse med en opptreden, og det ikke er lagt til rette for deg å utføre din kunst på lik linje med dine medaktører, kan det virke nedslående, demotiverende og ikke minst ekskluderende. Dette er uheldig for alle parter.

Sminke kan bety så mye
For der de med mørkere hudtoner enn «normen» hos mange institusjoner som driver med scenekunst i dag bruker mye tid, penger og energi på å behandle eget hår og legge sminke, fordi sminkøren ikke har kompetanse utover vestlig hud og hår, oppleves det at medaktører med lysere hud nærmest kan møte opp på sett uten noen forberedelser til hvordan de vil ta seg ut på skjermen, utover den jobben de har å gjøre på scenen eller foran kamera.

Det er nettopp denne «ekstra påkjenningen», Samantha Gurah og Judy Nyamburah satte søkelyset på under gårsdagens intervju med NRK, som også ble vist på Dagsrevyen.

Både Samantha og Judy sier at situasjonen har bedret seg noe, og at flere og flere institusjoner nå begynner å tilrettelegge og tilegne seg kunnskap om både sminke og hvordan behandle ikke-vestlig hud og hår, men at det fortsatt er en vei å gå før man kan møte opp på jobb uten at man har måttet ta saken i egne hender, og tatt med egen sminke for å være på den sikre siden.

Når man som mørkhudet sitter i sminkestolen og får høre «oi, hva skal vi gjøre med dette håret?», eller «beklager, men vi har ikke noe sminke som passer deg», eller ender opp med en hudfarge som er helt ulik ens egen fordi sminkøren kun har én nyanse av brun, så kan man kjenne på en følelse av ekskludering. Og det bør ikke være tilfellet i dagens scenekunst, når dette faktisk er lett tilgjengelig i markedet, men altså ikke når du sitter i sminkestolen. Det vitner om mangel på innsats fra institusjonens side.

Tar saken i egne hender
Utfordringen med å finne skjønnhetsprodukter for mørkhudede er ikke et nytt fenomen, og det har i lang tid vært en utfordring for de fleste mørkhudede å finne produkter som er laget for deres hudtoner. Som svar på dette har flere kunstnere innenfor kunst og kultur selv tatt saken i egne hender og skapt sminke for folk som ser ut som dem.

Supermodellen Iman er en pioner på dette feltet, og lanserte på 90-tallet «Iman cosmetics», som først og fremst hadde fokus på skjønnhetsprodukter for mørkere hudtoner. Den verdenskjente make-upartisten Pat McGrath, grunnlegger av «Pat McGrath Labs», er også en som har markert seg innenfor feltet, nettopp fordi hun tilbyr sminke for disse kundegruppene.

Selv om både Iman og Pat McGrath har gjort en god jobb her, er det likevel artisten Rihanna som står i front når det gjelder å dekke hele spekteret. Artisten har gjort stor suksess med skjønnhetsmerke «Fenty Beauty», som hun lanserte i 2017.

Fenty Beauty utmerket seg fordi de kunne tilby en foundation som ble laget i hele 40 ulike fargetoner. Og siden lansering har Fenty økt sortimentet med ytterlige 10 nyanser, slik at «alle» kan finne den tonen som passer en best. Ikke kun mørkhudede, men alle. Skjønnhetsmerket har mottatt stor hyllest fra både industrien og kjøpere, nettopp fordi at det endelig finnes et merke som er inkluderende.

Hvor ligger ansvaret?
Selv om Fenty Beauty ble lansert i 2017, har ikke merket vært tilgjengelig på det norske markedet før nå. Ved lanseringen i vår, kunne daglig leder av parfymeriet Fredrik og Louisa, Eric Rivelsrud, fortelle MinMote.no at Fenty Beauty, etter kun ett døgn på det norske markedet hadde en omsetning på tett oppunder 3 millioner kroner. Dette viser klart og tydelig at det ikke kun er i sminkestolen på scenekunstinstitusjoner at det er etterspørsel etter variasjon og inkludering.

Nå som det er stadfestet at det finnes produkter for alle, og at produktene også er tilgjengelig på det norske markedet; hvem er det da som har ansvaret for at det også er tilgjengelig i scenekunsten?

Ansvaret bør ikke ligge hos den enkelte som skal opptre på tv eller på scenen, men heller på institusjonen som inviterer til opptreden. Som kulturarrangør bør man være obs på og prioritere dette på lik linje som f.eks. lyd og lys. En ting er å sørge for at artister og kunstnere har det de trenger på scenen og at man tilrettelegger for det, men like viktig er det også at man jobber med teknikere som er klar over at artister har ulike behov når det gjelder lys og lyd-setting. Slik vil aktøren komme best mulig til sin rett på scenen.

Inkludering i scenekunsten
Det samme gjelder kostyme og sminke. Man er nødt til å sørge for å ha både produkter tilgjengelig og ikke minst dyktige sminkører som vet hvordan å behandle enhver person som setter seg i sminkestolen. Som formidlere av scenekunst ligger det ansvaret på oss for å sørge for at våre aktører både ser og høres best mulig ut. Det er, og bør være, i alles interesse, da det vil være med på å øke tilliten blant aktør og leverandør.

Det at Samantha og Judy som etablerte skuespillere i 2021 går ut og etterspør en bredere inkludering på dette feltet, er et bevis på at vi fortsatt har et stykke å gå når det kommer til inkludering i scenekunst.

 

Foto: Munevver Yildiz / NRK