Pantere av regnbuen

Det er minst ett aspekt som gjør filmen «Judas and the Black Messiah» til noe ekstraordinært: Daniel Kaluuyas rolleprestasjon som Fred Hampton. I går vant han Oscar for beste birolle.

Av Gabriel Correa

En sjelden gang kommer det en opptreden som setter all konkurranse til side. Eksempler som ofte trekkes fram er Robert DeNiros Jake LaMotta fra «Raging Bull», Marlon Brandos Colonel Kurtz fra «Apocalypse Now», HAL fra «2001: A Space Odyssey». I år er det en elektrisk opptreden av Daniel Kaluuya i Judas and the Black Messiah. Den gir deg gåsehud fra start til slutt. Kaluuya spiller Fred Hampton, leder av Illinois Black Panther Party. Kaluuya er fascinerende i måten han tar over scenen på: Talene hans brenner med intensitet og overbevisning.

Når FBI-informanten William O’Neal, spilt av Lakeith Stanfield, Judas i tittelen, forteller sjefen sin, Roy Mitchell, spilt av Jesse Plemons, at Hampton kunne solgt salt til en snegle, så er det ingen overdrivelse; Kaluuya får deg til å tro at han vil lykkes med å forme sin såkalte Rainbow Coalition, en koalisjon av mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, fra grupperinger som The Black Panther Party, Young Patriots og The Young Lords. Filmen vil bli snakket om i en god stund fremover, men det er en film som har noen alvorlige manusproblemer.

Fred Hamptons utrolige evne til å bringe potensielle fiender og rivaler sammen ble sett som en trussel i USA, der rasisme er status quo. Hampton ble drept den 4. desember i 1969, nøyaktig 20 måneder etter drapet på den forrige «Black Messiah», Dr. Martin Luther King Jr. O’Neal spilte en stor rolle i tilretteleggingen i denne tragedien, der han bidro med layouten til leiligheten til Hampton.

Siden partiet stolte på han, til tross for at målet hans skulle vise seg å ære forræderi, så er den bibelske hentydningen i tittelen passende. Selv om han ikke er like utdypet som Jesus i Bibelen, så gjenstår Judas som en av de viktigste birollene i åpenbaringene. I filmen, derimot, har Judas hovedrollen, noe som ikke nødvendigvis bør være et så stort problem, hvis manuset, skrevet av regissør Shaka King og Will Berson, hadde vært like overbevisende som Hampton.

Når alt dette er sagt, så er dette en film som fortjener mer grubling enn en filmanmeldelse tillater. Jeg må la den marinere. Jeg vil se den igjen og ha en samtale om den. Jeg føler at jeg skylder filmen det. Foreløpig får den en anbefaling med noen reservasjoner, og anbefalingen er takket være en hypnotiserende Daniel Kaluuya.