Vi inspireres fortsatt

Yohan Shanmugaratnams «Vi puster fortsatt» blottlegger rasisme og opplyser om rasismens kompliserte konsekvenser via små hendelser og store epokedefinerende begivenheter. Med utgangspunkt i forfatterens liv handler boka om migrasjon, rasisme og kulturelle møter, og deler raust erfaringer som det er verdt å reflektere over.

Av Endre Dalen
Foto: Brian Cliff Olguin

Jeg skriver til deg fordi i 1962 begynte den svarte amerikanske forfatteren James Baldwin på et kjedebrev. Et brev som i ettertid står igjen som et historisk dokument – en tidskapsel om du vil –  og ikke en gammeldags form for spam sånn som kjedebrev ofte er. Det skulle ta over 50 år før Baldwins etterkommer Ta-Nehisi Coates plukket opp tråden fra «The Fire Next Time» og videreførte kjedebrevet i bestselgeren «Between The World And Me» i 2015. I bøkene skriver Baldwin og Coates henholdsvis til sin nevø og til sin sønn.

Nå i 2020 har budskapet for lengst nådd over Atlanterhavet, helt til Norge, og blir videreført gjennom Yohan Shanmugaratnams nye, brilliante og krysskulturelt sammensatte bok «Vi puster fortsatt». I boka adresserer forfatteren sine to barn, og nå skriver jeg til deg, selv om du ennå ikke eksisterer, eller i det hele tatt er påtenkt.

Forskjellige epoker de siste 20 årene
«Vi puster fortsatt» handler om migrasjon, rasisme og kulturell kompleksitet, og deler raust med erfaringer som det er verdt å reflektere over, uansett om du er svart eller hvit, mann eller kvinne – eller noe imellom –  som noen av oss er. Boka bør ikke bare inn på pensumlistene, den bør oversettes til mange, mange språk, sånn at mennesker over hele verden kan lese den. Selv om erfaringene er lokale, er problemstillingene globale, nærmest universelle.

Yohan Shanmugaratnams bok fungerer som memoarer fra hans oppvekst på Sri Lanka, i Japan og Norge, der den siste delen spenner over brorparten av tiden. Vi følger Shanmugaratnam som et tidsvitne gjennom hendelser som drapet på Benjamin Hermansen i 2001, som du kommer til å lære om på skolen, hvis du vokser opp i Norge, og tvillingtårnene i New Yorks kollaps et halvt år senere, som du ikke kommer utenom uansett hvilket land eller verdensdel du vokser opp i. Og etter hvert lærer du om Anders Behring Breiviks utspekulerte terrorhandlinger 22. juli 2011, som kom spesielt nært på Shanmugaratnam.

«Det var egentlig politidrapet på George Floyd som kickstartet 2020-tallet.»

 

Dette er historiske begivenheter som innledet epoker; alle dypt knyttet til høyreekstremisme, imperialisme eller religiøs fundamentalisme, med et utfall som er grunnleggende for vår forståelse av rasisme i tiden som følger. Ved å veve sammen disse, og mange andre lokale og globale hendelser, forteller forfatteren i løpet av nøyaktig 120 sider oss noe om hvor tett knyttet til verden vi er i Norge. Det er som om alt og ingenting står mellom verden og deg og meg.

De mest sentrale begivenhetene Shanmugaratnam beskriver har alle ført til et skifte i hvordan nordmenn forholder seg til omverden. 1990-talls-mentaliteten endte på mange måter først 11. september 2001, men for nordmenn tok også det første tiåret i det nye årtusenet slutt med 22. juli 2011 – på samme måte som korona-pandemien med alle sine globale konsekvenser markerer inngangen til 2020-tallet. Men om hundre år kommer kanskje ingen til å huske at det pågikk en pandemi i år 2020, i fjor var det hvert fall nesten ingen som husket på at det brøt ut pandemier i 1918, 1957 og 1968. Det var egentlig politidrapet på George Floyd som kickstartet 2020-tallet.

En familieberetning
Shanmugaratnam har en sammensatt bakgrunn, halvt japansk og halvt srilankisk, han beskriver ofte denne dualiteten – det å «bare» være halvt. En velkjent tematikk for bindestreks-barn av alle hudfarger, men som regel med mer dramatisk utfall for de med mørkere toner. Vi lærer om forfatterens familie, foreldrenes forhold var slett ikke noen selvfølge, verken på morens japanske side eller den politisk radikale farens srilankiske side. Skjebnen førte imidlertid foreldrene sammen, som onkelen i Sri Lanka påpeker i boka.

Shanmugaratnam ble født på Sri Lanka, og etter tre år der og tre år i Japan flyttet han til Norge med storebror, mor og far. Barndomsårene hans beskrives med glimt i øynet, vi kjenner oss igjen, samtidig som vi nesten glemmer at det ikke er fiksjon, men en fortelling fra virkeligheten.

Memoarene til Shanmugaratnam er skrevet i andreperson flertall: altså som et brev til hans to barn, adressert gjennomgående som «dere». Et baldwinsk grep, som i dag er kjent fra Ta-Nehisi Coates minst like mye som fra James Baldwin selv. Ta-Nehisi Coates er da også for Black Lives Matter-bevegelsen nesten det James Baldwin var for borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet.

Som nevnt innledningsvis følger «Vi puster fortsatt» i form og innhold de litterære fotsporene til «The Fire Next Time» og «Between The World And Me». Brevet «My Dungeon Shook» fra «The Fire Next Time», er skrevet til Baldwins 14 år gamle nevø, i anledning hundreårsmarkeringen av frigjøringen av slavebundne i USA.

Rett sted til rett tid
Noen bør gi Shanmugaratnam en medalje, ikke bare for skriveferdighetene, men for å være på rett sted til rett tid. Det eksempelet er da han få minutter før bomben i regjeringskvartalet gikk av 22. juli 2011, gikk ut av høyblokka og ned til Youngstorget. Nå er også timingen perfekt når det gjelder publiseringen av denne boka, som er skrevet i løpet av tre måneder etter at George Floyd ble drept og det begynte å ulme i protestbevegelsen mot strukturell rasisme i USA.

«Det påfallende med disse historiene, som ble fortalt av folk som var helt forskjellige, var hvor like de var, og hvor like de var over tid og på tvers av landegrenser,» skriver Shanmugaratnam om historiene om Benjamin Hermansen, Adama Traoré, Eric Garner, Eugene Ejike Obiora og George Floyd. Forbindelsen til det som skjedde i Minneapolis 25. mai, på bakgrunn av George Floyds falske 20-dollar-seddel er til å ta og føle på.

«Ilden denne gang», var overskriften på Shanmugaratnams side 2-kommentar i Klassekampen den 2. juni. Tittelen er lånt fra Jesmyn Wards essay- og poesiantologi «The Fire This Time» fra 2017, og er en parafrasering av tittelen på nettopp Baldwins bok «The Fire Next Time», og i ukene rundt brant det bokstavelig talt mange steder i USA, som følge av massive demonstrasjoner. Black Lives Matter-bevegelsen vokste til å bli den kanskje største internasjonale antirasistiske bevegelsen noensinne.

«’Vi puster fortsatt’ vil stå igjen som ett av de viktigste bidragene i norsk antirasistisk litteratur de seneste årene.»

 

Selv om åpenbare referanser i boka går til afroamerikanske forfattere, skorter det ikke på anekdoter og sitater av hjemlige forfattere, som Camara Lundestad Joof, Sumaya Jirde Ali og Zeshan Shakar, såvel som en postkolonial tenker som Vijay Prasad.

Refleksjonene over moderne britiske klassikere, som «Bydels-Buddha» av Hanif Kureishi og «Hvite tenner» av Zadie Smith, får oss til å tenke tanker som aldri har streifet vårt hode før, selv om vi har lest begge bøkene. Shanmugaratnam viser at den norske konteksten ikke er den samme som den amerikanske, eller britiske. Her i Europa er det i mye større grad islamofobi, eller muslimfiendlighet som råder, men optimismen viser seg ofte blant den oppvoksende generasjonen. God er han når han blottlegger egne overfladiske fordommer, og sønnens storøyde og uskyldige holdning til mennesker som de er:

«Til slutt fikk du øye på henne, hun sto og pratet med to venninner. Der er hun, sa du, og pekte. Jeg så to lyse jenter og ei som var mørk i huden og som gikk med en hvit hijab og blå allværsjakke. Akkurat da jeg skulle til å spørre om fadderen din var hun med hijab, sa du: Det er hun med blå jakke.»

Pop-sosiologi på høyt nivå
Boka vil stå igjen som ett av de viktigste bidragene i norsk antirasistisk litteratur de seneste årene, sammen med Guro Sibekos «Rasismens poetikk» fra 2019 og Camara Lundestad Joofs «Eg snakkar om det heile tida» fra 2018. Shanmugaratnam ligger likevel i forkant av de to andre, når det gjelder det store bildet av verden, om enn kanskje ikke språklig, metaforisk eller poetisk. Shanmugaratnam har reporterens blikk, der de to andre i større grad skriver ut fra personlige, kroppslige erfaringer.

Det er lett å ta seg selv i å skulle ønske man var forfatteren av «Vi puster fortsatt», men da går du glipp av noe av poenget med boka: at vi alle er unike personligheter, med positivt eller negativt ladet bagasje – og visjoner – gjennomførbare, eller ei. Du er deg selv, på godt og vondt. Og det finnes bare én Yohan Shanmugaratnam, og når boka leses, forstår du at dette er en svært personlig beretning om en familie, deres venner og omgangskrets, og ikke minst deres plass i verden. «Vi puster fortsatt» er pop-sosiologi på høyt nivå.